Fra UV – ukentlig
Jeg lette etter tilhørighet på feil steder, men jeg hadde svaret hele tiden
Jeg hadde svaret på ensomhetsproblemet mitt, men jeg forsto det ikke.
Da jeg vokste opp i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, var jeg ensom.
Å være ett av de eneste medlemmene på hele videregående skole, fikk meg til å føle meg avskåret fra alle andre. Det var ikke mange som hadde hørt om Kirken før, så jeg følte at jeg ikke hadde så mange muligheter til å snakke om den. Noen ganger ville jeg ikke fordi jeg var redd for å bli avvist og føle meg enda mer isolert.
Jeg begynte å føle bitterhet mot evangeliet da mange av vennene mine syntes å være så mye lykkeligere enn meg.
Det så ut som de hadde det så gøy med å feste, og jeg følte meg utenfor. Jeg sa alltid nei til invitasjonene deres og følte at jeg forkastet deres vennskap og lykke.
Så en dag avslo jeg ikke invitasjonene deres.
Å se forbi målet
Jeg var mer og mer sammen med disse vennene. Det føltes som om jeg endelig var en del av et fellesskap, og til slutt sluttet jeg å gå i kirken.
Men etter en stund følte jeg meg utbrent og mer alene enn noen gang. Jeg kunne føle at jeg ble avhengig av nikotin og miste kontroll over livet mitt.
Jeg forsto ikke hva problemet mitt var. Endelig hadde jeg fått de vennene og den tilhørigheten jeg hadde ønsket, så hvorfor kunne jeg ikke bare være lykkelig slik de var?
Omtrent på denne tiden mistet en av vennene mine en av sine nærmeste. Da jeg snakket med vedkommende og prøvde å hjelpe, begynte jeg å snakke om alt jeg visste om frelsesplanen, og forklarte at de ville få se sin kjære igjen en dag.
… Hva?
Jeg kunne ikke tro det jeg sa! Jeg hadde ikke tenkt på evangeliet på mange år.
Men jeg følte håp da jeg forklarte denne sannheten jeg hadde lært, og jeg innså at min tro ikke var helt borte.
Jeg grunnet på bitene av min tro som jeg fortsatt hadde. Jeg tenkte på hvordan Kirken alltid hadde tilbudt meg et sted med fellesskap med likesinnede – som alle strevde for å følge Jesus Kristus, tjene andre og oppleve evangeliets glede og løfter.
Eldste Dale G. Renlund i De tolv apostlers quorum har undervist: “Vi [kan] … være tilbøyelige til å se forbi målet. Vi må vokte oss mot denne tendensen så vi ikke går glipp av Jesus Kristus i vårt liv og unnlater å gjenkjenne de mange velsignelsene han tilbyr oss. Vi trenger ham.”
Jeg innså at jeg hadde lett etter lykke på alle de gale stedene.
Du er ikke alene
Etter denne opplevelsen begynte jeg å møte misjonærene for å hjelpe meg å lære Jesus Kristus å kjenne igjen. De hjalp meg å bli mer engasjert i evangeliet. Jeg begynte å be mer og fokusere på å gjenoppdage min guddommelige identitet. Jeg sluttet til og med med nikotin. Jeg visste at Gud var med meg når jeg strevde med å forandre livet mitt.
Med tiden forsto jeg hvilken tilhørighet jeg hadde hatt med andre Kristi disipler i menigheten. Jeg begynte også å snakke med vennene mine om min tro og svare på spørsmålene deres, og det gjorde meg glad.
Mye av min tidligere ensomhet stammet fra min mangel på selvtillit. Men da jeg endret fokus fra å prøve å passe inn, til å være meg selv – en Guds sønn – og dele min tro med andre, fant jeg glede og tilhørighet i å etterleve evangeliet fullt ut.
Eldste Dieter F. Uchtdorf i De tolv apostlers quorum lovet:
“Gud har noe mer å gi. En høyere og mer dyptgripende glede – en glede som overgår alt denne verden tilbyr. Det er en glede som utholder hjertesorg, gjennomtrenger sorg og reduserer ensomhet.
Verdslig lykke varer derimot ikke. Det kan den ikke. Det er alle jordiske tings natur å bli gamle, råtne, bli utslitte eller bli foreldet. Men guddommelig glede er evig, for Gud er evig.”
Jeg føler meg ikke lenger isolert som medlem av Kirken. Å fokusere på Jesus Kristus har fjernet vekten av skuldrene mine og latt meg puste igjen! Når jeg følger ham, innser jeg at jeg virkelig ikke er alene. På grunn av paktenes velsignelse, Den hellige ånds gave og alle Kristi løfter, vet jeg at han er med meg.
Den varige gleden denne sannheten bringer inn i mitt liv, er større enn noe av det flyktige jeg søkte uten ham.