“Gepardjakt-løgnen”, Vennen, februar 2026, 34–35.
Gepardjakt-løgnen
Ingen ville vite om hun fortsatte. Det var ikke så farlig, ikke sant?
En sann historie fra USA.
Emma tok godt tak i blyanten mens læreren delte ut arkene.
“Det er tid for gepardjakten vår”, sa frøken Malcolm. “Dere har fem minutter til å gjøre 93 matteoppgaver. Alle som blir ferdige i tide, kan sette et gepardklistremerke på skjemaet sitt.”
Emma hadde veldig lyst på et gepard-klistremerke. Hvis du fikk fem klistremerker, fikk du en premie! Men matteoppgavene i gepardjakten var så vanskelige.
“Er alle klare?” sa frøken Malcolm. “Start!”
Emma snudde arket sitt og begynte å svare på spørsmålene. Hun måtte tenke nøye gjennom hvert enkelt. Det var vanskelig!
BZZZZZZZ! Alarmen gikk, og fikk Emma til å hoppe.
Ned med blyantene!” ropte frøken Malcolm.
Emma gjemte arket sitt med hånden og fortsatte å skrive svar. Det var ikke så farlig om hun fortsatte, eller hva? Hun hadde gjort det før, og ingen la merke til det.
“Send arket ditt til personen ved siden av deg for karaktersetting”, sa frøken Malcolm.
Emma gjorde ferdig det siste svaret før hun sendte arket sitt videre.
Da Emma fikk arket sitt tilbake, så hun det røde 100 % øverst. Men hun følte ikke så godt inni seg.
“Alle kan komme og vise meg arket sitt for å hente klistremerket sitt”, sa frøken Malcolm.
Emma gikk bort til frøken Malcolms skrivebord med arket sitt.
“Emma, kan du være så snill å vente her oppe et øyeblikk?” spurte fru Malcolm.
Mens alle de andre snakket, snudde frøken Malcolm seg mot Emma. “Fortsatte du å svare på spørsmål selv etter at alarmen gikk?”
Emma ble helt varm i ansiktet. Hun nikket og så ned. “Ja.”
“Har du gjort det før?”
Emma ristet på hodet. “Nei.” Men hun kjente at ansiktet ble enda rødere. Hun hadde jukset før. Og nå hadde hun løyet.
“Jeg kan ikke gi deg et gepardklistremerke med mindre du følger reglene. Forstår du det?”
Emma nikket. Så gikk hun til plassen sin med blikket ned.
Resten av skoledagen kjente Emma en forferdelig knute som vred seg og vendte seg i magen. Hun følte dårlig for at hun hadde jukset. Hun følte dårlig for at hun hadde løyet. Hun likte ikke denne følelsen!
Etter skolen snakket Emma med mamma. “Jeg føler meg ikke så bra”, sa hun.
“Hva er i veien?” spurte mamma.
Emma ble plutselig nervøs. Skulle hun fortelle mamma hva hun hadde gjort?
Hun trakk pusten dypt. “Jeg jukset på skolen i dag.” Det var første gang hun sa det høyt. Det føltes som om knuten i magen løsnet. “Og jeg har gjort det før. Jeg føler så dårlig.”
Mamma ga Emma en klem. “Takk for at du forteller meg det. Du vet at det er galt å jukse. Hvorfor gjorde du det?”
“Fordi jeg ønsket meg så et gepardklistremerke, men jeg ble ikke ferdig med matteoppgaven i tide.”
Mamma nikket. “Hva synes du at du bør gjøre nå?”
Emma tenkte på det. “Jeg skulle be til vår himmelske Fader og si unnskyld for at jeg ikke har vært ærlig. Så si det til læreren min.”
“Det høres bra ut.” smilte mamma. “Og jeg kan hjelpe deg med å øve mer på matten, så du er klar for neste gepardjakt.”
“Takk, mamma”, sa Emma. Så knelte hun og mamma ned for å be. Emma følte seg varm. Hun var glad for at hun hadde bestemt seg for å omvende seg.
Etter at hun hadde bedt, skrev Emma en e-post til læreren sin. Hun fortalte sannheten og sa unnskyld for juksingen. Hun lovet at hun ikke skulle gjøre det igjen.
Etter å ha klikket på Send, følte Emma seg så mye bedre. Hun visste at frøken Malcolm sannsynligvis ville ta bort gepardklistremerkene fra skjemaet hennes. Men det var greit. Fra nå av ville hun gjøre seg fortjent til dem på en ærlig måte.
Illustrasjoner: Anny Chen