“Glade hjelpende hender”, Vennen, feb. 2026, 18–19.
Glade hjelpende hender
Det var månenyttår, og jentene var klare til å tjene!
En sann historie fra Taiwan.
Yu-Qian og Yu-He var begeistret. Det var på tide å feire månenyttår! De hadde ventet hele året på denne spesielle dagen.
Den kvelden pleide hele familien å samles til en stor fest. Det ville være deilig mat og vakkert fyrverkeri på himmelen. Og både Yu-Qian og Yu-He ville få en rød konvolutt med penger.
Men ikke alle ville få feire i kveld, slik de gjorde. Det var mange som ikke hadde et hjem eller en familie. Dette gjorde Yu-Qian og Yu-He triste. De ønsket å hjelpe. Så de hadde bestemt seg for å lage mat til folk som trengte det. De ventet ivrig på at mamma skulle komme hjem med sakene.
Endelig kom mamma og venninnen Mavis med dagligvarer. Yu-Qian løp for å hjelpe dem å bære posene.
“Du er tilbake!” sa Yu-He. “Fikk du med alt?”
“Ja!” sa mamma. “Vi skal lage masse tarogrøt og eggterter som vi kan dele med andre.”
De neste timene arbeidet Yu-Qian, Yu-He, mamma og Mavis hardt for å lage maten. Da de var ferdige, hadde de 20 beholdere med tarogrøt og 30 eggterter! De hadde også mange sett med tørkepapir, bandasjer, våtservietter og sokker.
“Kan vi hjelpe til med å levere alt?” spurte Yu-He.
“Vi bare leverer det på jernbanestasjonen,” sa Mavis. “En veldedighetsgruppe vil dele ut alt til de som trenger det.”
“Det er greit,” sa Yu-Qian. “Vi vil fortsatt være med!”
Mamma smilte. “Jeg er stolt av dere jenter som bruker ferien på å gjøre dette.”
Etter at de hadde levert forsyningene, sa Mavis farvel og dro hjem.
“På tide at vi også drar hjem,” sa mamma.
“Vent,” sa Yu-He. “Kan vi vente og se dem dele ut maten?”
Mamma tenkte over det. “Greit, vi har fortsatt litt tid. La oss se herfra.”
Jentene og mamma ventet utenfor togstasjonen. De så på mens medlemmer av hjelpeorganisasjonen ga mat og pakker til dem som hadde samlet seg utenfor. Folket så så glade ut!
Yu-Qian pekte. “Se! Der er eggtertene våre!”
“Og pakkene våre!” sa Yu-He.
Jentene ble stille. En velkjent følelse strømmet over dem og fikk dem til å føle seg varme innvendig. De visste at det var fra Den hellige ånd.
På vei hjem tenkte ikke Yu-Qian og Yu-He på maten, gavene, fyrverkeriet og lekene som ventet på dem. De tenkte på menneskene de hjalp.
“Mamma, hva er skriftstedet du alltid liker å si?” spurte Yu-Qian. “Det der Jesus sier, ‘disse mine minste’?”
“‘Sannelig sier jeg dere: Alt dere har gjort for én av disse mine minste brødre, har dere gjort for meg,’” siterte mamma.
Yu-Qian og Yu-He smilte til hverandre. De var glade for at de kunne gjøre noe spesielt for Jesus Kristus på denne spesielle kvelden.
Illustrasjoner: Valentina Fontana