Vennetrøbbel

Matt sparket en stein mens han gikk hjem. Han fant ikke ut av det. Hvorfor følte han så vemmelig?

Han hadde vært sammen med sin venn Joseph. Men Joseph virket veldig lei, og Matt hadde endt opp med å dra hjem tidligere enn han hadde planlagt.

Kanskje jeg innbilte meg det, tenkte Matt. Kanskje Joseph bare har en vanskelig dag.

Da Matt kom til skolen dagen etter, så han Joseph snakke med en gruppe venner. Matt ropte til ham og vinket. Joseph så i retning av Matt, men han vinket ikke tilbake. Han snudde seg tilbake til vennene sine.

Joseph så meg sikkert ikke, sa Matt til seg selv.

I timen, da det var tid for gruppearbeid, gikk Matt bort til Joseph. “Skal vi jobbe sammen?” spurte Matt.

Det var som om Joseph ikke engang hørte ham. “Kom igjen, Mike,” sa Joseph til gutten som satt ved siden av ham. “La oss gå og arbeide der borte.”

De to guttene gikk sin vei. Matt fikk vondt i magen. Det var tydeligvis noe som plaget Joseph. Men hva?

Matt kunne ikke komme på noe han hadde gjort for å få Joseph til å bli sint på ham. Joda, noen ganger var de på hvert sitt lag og spilte baseball i friminuttet. Men de ga hverandre alltid en high five etterpå. Hvorfor føltes det som om Joseph valgte å være på det andre laget i alt?

Jeg kan i det minste snakke med Joseph i friminuttet, tenkte Matt.

I friminuttet løp Matt for å være sammen med de andre barna på banen.

“Hei, Joseph!” ropte Matt. “Kan jeg få snakke med deg et øyeblikk?”

“Kampen begynner snart,” sa Joseph.

“Ok, jeg kommer og spiller på flanken ved siden av deg, så kan vi snakke sammen,” sa Matt.

“Du er for sen. Det er ikke plass på mitt lag,” sa Joseph da han løp for å bli med laget sitt.

Matt så på da alle begynte å spille. At det var altfor mange, hadde aldri plaget Joseph før. Alle hadde alltid vært velkomne.

Men Matt følte seg ikke velkommen av Joseph. Hvorfor oppførte Joseph seg slik? Hvorfor fikk han ikke være med? Matt hadde ikke gjort noe galt!

“Joseph er den som gjør noe galt,” sa Matt til foreldrene sine under middagen. “Han vil ikke engang snakke med meg og fortelle meg hva han er sint for!”

“Det høres vanskelig ut”, sa mamma.

Matt fikk tårer i øynene. “Det føles som om han bare sluttet å være vennen min, og jeg vet ikke hvorfor.”

“Jeg er stolt av deg fordi du prøvde å snakke med ham om det,” sa pappa. “Kanskje du kan prøve å fortelle ham hva du føler og at du ønsker å hjelpe.”

Matt trakk på skuldrene. Slik Joseph hadde oppført seg, var ikke Matt sikker på om Joseph engang ville lytte til ham.

Mamma klemte Matts hånd. “Vi skal også be for deg og for Joseph.”

Da Matt gjorde seg klar til å legge seg den kvelden, tenkte han på det mamma og pappa hadde sagt. Han hadde bedt for vennene sine før, da de var lei seg eller hadde det vanskelig. Men dette var annerledes, ikke sant? Det var Joseph som var slem mot ham.

Så hvorfor ba foreldrene til Matt for Joseph? Skulle han også be for Joseph?

Matt knelte ved sengen sin. “Himmelske Fader, det er vanskelig å ikke være sint på Joseph,” ba Matt. “Jeg skjønner at han er sint, men han har ikke fortalt meg hva som plager ham.”

Matt stoppet opp. “Jeg vil snakke med ham, men jeg er ikke sikker på at han vil fortelle meg hva som er galt. Vær så snill og hjelp ham med det som plager ham. Og uansett hva som skjer, vær så snill å hjelpe meg å fortsatt være snill mot ham.”

Mens Matt ba, begynte han å føle fred inni seg. Han visste at vår himmelske Fader og Jesus Kristus var hans beste venner. De kunne hjelpe ham å være glad i Joseph, uansett hva Joseph valgte å gjøre. Og de ville være der for ham selv om Joseph ikke fortsatte å være vennen hans.

Matt smilte. Når alt kom til alt var det en god idé å be for Joseph.

Illustrasjoner: Mark Robison