Dørstokkmirakelet

Gracie spiste sin siste bit med pannekaker, satte tallerkenen i oppvaskkummen og tok ryggsekken.

“Tid for familiebønn,” sa pappa.

Alle knelte i stuen. Gracies tvillingbror, George, holdt bønnen. “Hjelp oss å ha en god dag på skolen,” sa han. “Og vær så snill å velsigne mamma med at det vil gå bra med henne. Vær så snill å velsigne legene slik at de vet hvordan de kan hjelpe henne.”

Gracies mamma hadde hjernesvulst. Hun måtte opereres. Legene hadde håp om at alt ville gå bra, men de kunne ikke vite det helt sikkert.

Etter bønnen ga mamma alle en klem. “Jeg skal til legen igjen i dag. Forhåpentligvis kan vi få flere svar.”

Hva om mamma dør og jeg ikke kan snakke med henne lenger? undret Gracie. Hun var så redd. Hun kunne ikke forestille seg at hun ikke kunne klemme mamma eller se henne etter skolen.

Den dagen gikk Gracie til klassen, friminuttet og lunsjen akkurat som vanlig. Men hun tenkte hele tiden på mamma. Da hun var redd, tenkte hun på favorittsangen sin i Primær. Vi kan få være sammen bestandig, slik lyder Herrens plan, sang hun i sitt sinn.

Da de kom hjem fra skolen, løp Gracie og George inn og ga mamma en stor klem. “Hvordan gikk det med timen din?” spurte Gracie.

“Det gikk bra,” sa mamma. “Vi vet fortsatt ikke så mye. Jeg har noen nye timer neste uke før operasjonen.”

Gracie var glad for å se mammaen sin. Men hun var fremdeles bekymret.

Noen dager senere ringte det på døren. Da mamma åpnet døren, hørte Gracie sang.

Hun sto sammen med mamma i døråpningen og så ut over en mengde familievenner fra kirken og skolen. De sang Primær-sanger. “Vi har tenkt på deg og ønsket å gi deg litt trøst,” sa en av dem. Så begynte de å synge igjen.

George kom også til døren. Han snudde seg mot Gracie. “La oss synge sammen med dem!”

Gracie og George tok på jakkene sine og løp ut for å bli med de andre. De sang så høyt de kunne:

Gracie så mamma tørke tårer. Lillesøsteren hennes, Rosie, klamret seg til mammas ben og lyttet også.

En fredelig følelse bredte seg over Gracie. Hun var fortsatt bekymret for mamma. Men hun visste at Jesus Kristus elsket dem. Han var en Gud av undere. Og på en eller annen måte visste Gracie at alt ville gå bra.

Illustrasjoner: Bethany Stancliffe