For sint til å be

“Ingen forstår meg!” ropte Gabriela da hun smalt igjen døren til rommet sitt. Det hadde vært en tøff dag i dag. Noen på skolen hadde gjort narr av henne. Og da Gabriela kom hjem, var hun gretten og havnet i trøbbel med Mutti (mamma).

Gabriela slang seg ned på sengen og begynte å gråte. Tårene rant nedover kinnene hennes, og brystet føltes hardt av sinne. Hun likte ikke å føle det slik.

Hun husket at hun lærte i Primær at hun kunne be til vår himmelske Fader når hun trengte hjelp. Hun ønsket å holde en bønn for å føle seg bedre, men hun var for opprørt til å konsentrere seg. Hun lukket øynene og trakk pusten dypt. Hva kunne hun gjøre for å roe seg ned?

Etter noen sekunder fikk hun en tanke.

Tenk på ting som du er takknemlig for.

Hun åpnet øynene og så seg rundt i rommet. Det var et bilde på veggen av Mutti og Vati (pappa). Gabriela elsket familien sin, selv når hun var frustrert over dem.

“Jeg er takknemlig for foreldrene mine,” sa hun.

Så tenkte hun på søskenbarna Gwendolyn, Lydia og Thomas. De delte alltid lekene sine med henne og fikk henne til å le. Hun elsket å leke med dem.

“Jeg er takknemlig for søskenbarna mine,” sa Gabriela.

Så kikket hun ut av vinduet.

Solen gikk ned, og himmelen var full av vakre farger – oransje, rød, gul og rosa.

“Jeg er takknemlig for solnedganger,” sa Gabriela.

Og så kom hun på flere ting. Hun var takknemlig for lunsjen hun spiste på skolen i dag. Hun var takknemlig for vennene sine. Hun var takknemlig for leiligheten hun bodde i.

Det var morsomt å tenke på ting å være takknemlig for! Gabriela hadde aldri innsett hvor mange gode ting hun hadde.

Hun visste at Den hellige ånd hadde gitt henne ideen om å tenke på sine velsignelser. Hun følte fred nå. Hun følte seg klar til å be.

“Kjære himmelske Fader,” sa hun. “Jeg er lei meg for at jeg var sint på Mutti. Takk for at du hjalp meg å føle meg rolig og glad igjen. Takk for at du sendte Den hellige ånd for å minne meg på mine velsignelser. I Jesu Kristi navn. Amen.”

Hun gikk ut av rommet sitt. Mutti og Vati var på kjøkkenet og laget middag. Hun ga Mutti en klem.

“Unnskyld at jeg ble sint på deg,” sa Gabriela.

“Det går bra.” sa Mutti. “Takk for at du ber om unnskyldning.”

De satt rundt middagsbordet og velsignet maten. Da fikk Gabriela en idé!

“La oss ta en runde rundt bordet og alle sier noe vi er takknemlige for,” sa hun.

Vati smilte. “Det er en god idé!”

“Jeg er takknemlig for såpe,” sa Mutti.

Vati tenkte seg om et øyeblikk.

“Pizza,” sa han. Alle sammen lo.

Så var det Gabrielas tur. Hun visste allerede hva hun ville si.

“Jeg er takknemlig for bønn.”

Illustrasjoner: Simini Blocker