Åpenbaring

Eldste Neil L. Andersen: Vårt tredje emne er åpenbaring. Det er et emne som president Oaks ikke bare har talt om, men et han har etterlevd. Som jeg nevnte tidligere, har han sagt: “Gjennom hele mitt liv har min fremste lærer vært den milde, lave røsten og følelsene som formidles gjennom Herrens ånd.”

I en kraftfull tale i 1992 fortalte han om en livstruende opplevelse der veiledning fra Den hellige ånd reddet ham og en ukjent ung mann fra den sikre tragedie. Han bodde i Chicago. Etter et sent møte i Kirken, kjørte han og søster Oaks hjem en søster i menigheten som bodde i et urolig område i Chicago. Han hjalp søsteren til inngangsdøren hennes.

På vei tilbake til bilen dukket en ung mann plutselig opp med pistol i hånden og presset pistolen mot eldste Oaks’ mage. Han ba om pengene hans, mens pistolen fremdeles var presset mot magen, og etter en rekke anspente ordvekslinger, forteller eldste Oaks om en buss som nærmet seg, og den følgende inspirasjonen som kom til ham. La oss se.

President Dallin H. Oaks (1992): Mens dette hendte bak den unge ransmannen, uten at han så det, ble han nervøs og uoppmerksom. Pistolen flyttet seg bort fra maven min til den var rettet litt til venstre for meg. Jeg hadde allerede løftet armen min delvis, og med en rask bevegelse kunne jeg gripe pistolen og kjempe med ham uten større sannsynlighet for å bli skutt. Jeg var høyere og tyngre enn denne unge mannen, og på dette tidspunkt var jeg i bra fysisk form. Jeg tvilte ikke på at jeg kunne få overtaket i en rask brytekamp hvis jeg kunne få vekk pistolen.

Akkurat da jeg skulle slå til, hadde jeg en enestående opplevelse. Jeg hverken så eller hørte noe, men jeg visste noe. Jeg visste hva som ville skje hvis jeg grep pistolen. Vi ville slåss, og jeg ville rette pistolen mot den unge mannens bryst. Den ville gå av, og mannen ville dø. Jeg forsto også at jeg da måtte ha den unge mannens blod på samvittigheten resten av livet.

Jeg slappet av, og idet bussen kjørte bort, fulgte jeg en innskytelse til å legge min høyre hånd på skulderen hans og holde en skjennepreken for ham. June og jeg hadde tenåringsbarn på den tiden, og det var naturlig for meg å holde skjennepreken.

“Hør her,” sa jeg. “Dette er ikke riktig. Det du gjør, er bare ikke riktig. Den neste bilen kan være en politibil, og du kan bli drept eller satt i fengsel for dette.”

Med pistolen igjen rettet mot maven min, reagerte den unge ransmannen på min preken ved å gjenta sine krav for tredje gang. Men denne gangen var stemmen dempet. Da han til slutt enda en gang sa at han ville drepe meg, lød han ikke overbevisende. Da jeg igjen avslo, nølte han et øyeblikk. Så puttet han pistolen i lommen og stakk av. June åpnet døren, og vi kjørte bort mens vi holdt en takkebønn.

Eldste Neil L. Andersen med unge voksne: Og vi er her med Joy, Lindsey, Nicole og Max. Og vi snakker om åpenbaring. Dere hørte president Oaks i den hendelsen. Han sa: “Jeg hverken så eller hørte noe, men jeg visste noe.” Har noen av dere opplevd det før, eller noe lignende?

Nicole: Én ting som slår meg, er beslutningen om å velge å stifte familie. Jeg tror det krevde mye bønn og mye faste for meg. Jeg ønsket å sette barn til verden. Jeg var ikke helt sikker på hvordan alt kom til å gå, og jeg husker bare at jeg fremla mine ønsker for Herren og lot ham få vite at jeg ønsket å få barn.

Det var et ønske jeg hadde i mitt hjerte. Og jeg følte gjentatte ganger mye fred fra Gud at han så mitt hjerte, at han så hva jeg følte, at han anerkjente mine ønsker og det var et verdig ønske.

Eldste Neil L. Andersen: Olivia, hva vil du si til oss?

Olivia: Jeg tror de øyeblikk med åpenbaring jeg har mottatt som ligger mitt hjerte nærmest, er i tempelet, og jeg er langt fra å forstå alt som finnes i begavelsen. Jeg tror det handler mer om en – istedenfor virkelig å forstå alle aspekter ved begavelsen, er det mer en forståelse eller følelse at Jesus Kristus er der i ordinansen, at fylden av hans prestedømme er der, og at det er han som helliggjør meg og lar meg føle denne forståelsen.

Min favorittsalme er “My Shepherd Will Supply My Need.” Og det siste verset lyder: “No more a stranger nor a guest, but like a child at home” [Ikke mer en fremmed eller en gjest, men som et barn hjemme]. Og jeg vet at vi er gjester i tempelet. Men jeg har virkelig forstått hvordan det føles å være et barn hjemme. når jeg sitter i tempelet og prøver å kommunisere med Gud.

Eldste Neil L. Andersen: Vakkert.