Viktige næringsstoffer fra evangeliet

Kjære brødre og søstre, jeg er takknemlig for anledningen til å tale til religionslærere under denne verdensomspennende sendingen. Takk for at dere tar dere tid, og takk for alt dere gjør for å bidra til å fremme Herrens verk. Vit at deres suksess “måles først og fremst ved [deres] engasjement for å hjelpe Guds barn å bli trofaste Jesu Kristi disipler”. Deres suksess avgjøres ikke av hvor mange av elevene som blir Frelserens trofaste disipler. Den avhenger ikke av hvordan de velger å respondere på deres undervisning, invitasjoner eller oppriktige gode gjerninger. Deres ansvar er å undervise tydelig og kraftfullt slik at de kan ta et informert valg som vil velsigne dem. Hver enkelt har handlefrihet. Følgelig vil jeg si slik profeten Joseph Smith sa til de første misjonærene i Kirken i denne evangelieutdeling: “Hvis dere gjør deres plikt, vil det være like vel med dere som om alle mennesker tok imot evangeliet.”

I 1916 sa eldste David O. McKay: “Det kan ikke hvile noe større ansvar på noen mann [eller kvinne] enn det å være en lærer for Guds barn.” Det samme er sant i dag. En lærer som har tro og underviser i tro, er avgjørende i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, spesielt for den oppvoksende generasjon.

Om et øyeblikk skal jeg lese et sitat fra president Jeffrey R. Holland, og dere vil se sammenhengen. Men jeg har invitert noen frivillige til å hjelpe meg. Og vi skal ha bror og søster Reese og bror og søster Ashton til å komme frem, og de kommer til å få en Twinkie hver. Og som dere vet, er en Twinkie en vaniljekake med kremfyll. Og jeg vil at de skal åpne sin Twinkie og begynne å spise den. De får en serviett hver. Jeg skal prøve å gjøre en sammenligning her.

President Jeffrey R. Holland understreket betydningen av å fokusere på å undervise de viktige elementene i evangeliet i 1998. I sin tale sa han: “Vi må gjenopplive og gjeninnføre førsteklasses undervisning i Kirken – hjemme, fra talerstolen … og selvfølgelig i klasserommet …

Når vi opplever en krise … vil menneskers filosofier iblandet noen skriftsteder og dikt ganske enkelt ikke holde. Gir vi virkelig [våre elever] næring på en måte som vil holde dem oppe når livets vanskeligheter kommer? Eller gir vi dem en slags teologisk smakebit [Twinkie] – åndelig tomme kalorier?”

Nå som du nesten har spist den opp, rektor Reese, hvor mange gram kostfiber tror du det var i Twinkien din? Det var null.

Søster Reese, hvor mange milligram kalsium tror du at det er i den Twinkien? Det var null.

Og søster Ashton, hvor mange mikrogram vitamin A tror du det er inni der? Det var null.

Og bror Ashton, hvor mange milligram vitamin C er det? Ja, her er et mønster. Det var null vitamin C i den.

Da jeg var liten elsket jeg Twinkier. Hvis foreldrene mine hadde latt meg, ville jeg ikke ha spist annet enn Twinkier til frokost, lunsj og middag. Så hvis de hadde latt meg gjøre det, vet dere hva dere ville sett på? Jeg ville faktisk vært en osteoporotisk blind mann med forstoppelse og skjørbuk. Det er ikke et vakkert syn.

Takk til våre frivillige. Jeg kom egentlig ikke hit for å drøfte virkningen av næringsmessige mangler på vår fysiske helse. Twinkier kan smake deilig, men de inneholder ingen næring. Men jeg kom hit for å snakke om den åndelige næringen dere tilbyr deres elever.

Når vi har ivrige elever foran oss, må vi nære dem med Guds gode ord og ikke åndelige Twinkier som er fri for åndelig næring. De som blir næret med åndelige Twinkier, vil neppe bli Jesu Kristi livslange disipler – personer som har vokst opp i Herren og mottatt “en fylde av Den hellige ånd”. Næret av åndelige Twinkier, er det mer sannsynlig at de i stedet vokser opp til å bli åndelig sta, troløse og forvirret.

For å bekjempe åndelig underernæring trenger våre elever minst fire næringsrike, metaforiske basisvarer. Det første er et vitnesbyrd om vår himmelske Fader og hans plan, Jesus Kristus og hans forsoning og gjengivelsen av Jesu Kristi evangeliums fylde i disse siste dager. For å gjøre dette må vi undervise gjengitt sannhet og bære vitnesbyrd om disse sannhetene.

La meg gi et eksempel på dette. For noen år siden brukte en kinesisk lege ved navn Grace 18 måneder på besøk ved medisinske institusjoner i Salt Lake City. Hun kom for å lære de medisinske aspektene ved hjertetransplantasjon. Familien min ble venn med henne, og vi tok henne med på mange aktiviteter. På en første juledag, som falt på en søndag, inviterte vi henne til nadverdsmøtet i kirken. Vi håpet at talene ville undervise om Jesus Kristus og legge vekt på grunnene til julefeiringen. Jeg var stavspresident og satt på forhøyningen under møtet. Min hustru og datter satt sammen med Grace i forsamlingen.

Etter nadverden fortalte den første taleren en velkjent, men fiktiv historie om en fjerde vismann. Det var vakkert fortalt og fremkalte sentimentalitet. Den neste taleren baserte sine kommentarer på en historie om tre antropomorfiserte trær. Den ene ønsket å være en vakker kiste, men ble i stedet en matkasse for dyr, en krybbe som et barn i Betlehem ble lagt i. Den andre ønsket å bli et beundret seilfartøy. I stedet ble det en uanselig båt som ble brukt av vanlige fiskere på Genesaretsjøen. Under en sterk storm sa en mann de andre kalte “Mesteren”: “Fred”, og stormen stilnet. Det tredje treet ønsket å bli formet til noe som kunne beundres langveisfra. I stedet ble det bjelker hvor en mann ble korsfestet på en høyde kalt Golgata. Igjen, nok en fiktiv, men sentimental julefortelling.

Jeg ble skuffet over innholdet i møtet, og følte at jeg ikke kunne la det ende på den måten for Grace. Selv om møtetiden var over, lente jeg meg mot biskopen og spurte: “Skal du fikse dette møtet, eller vil du at jeg skal gjøre det?” Han sa at han ville ta seg av det. Han gikk til talerstolen og brukte fem minutter på å forklare hvem barnet i Betlehem var og hva han ville utrette. Biskopen bar et sterkt vitnesbyrd om Jesus Kristus som hele menneskehetens Frelser. Han annonserte avslutningssalmen og bønnen og satte seg.

Mens avslutningssalmen ble sunget, lente Grace seg over til min hustru og sa: “Ruth, da denne biskopen talte, var det noe på møtet som forandret seg!” Det hadde det virkelig. Talerne hadde vært velmenende, men hadde servert teologiske Twinkier, åndelig tomme kalorier, anemiske uttrykk for tro og vitnesbyrd som var blottet for Guds ords kraft og følgelig av Ånden.

Biskopens oppriktige vitnesbyrd var grunnlagt på sannhetene i Skriftene og læresetningene til Herrens profeter. Det var det som inviterte Ånden inn på møtet. Jeg konkluderte med at det er vanskelig for Ånden å vitne om sannheten i en fiktiv historie. Uansett hva annet vi har gjort i vår undervisning, må vi alltid bringe vår undervisning tilbake til Jesus Kristus og hans forsoning, vår himmelske Fader og hans plan og evangeliets gjengivelse. Det er selvfølgelig greit å bruke historier, selv fiktive, for å fange elevenes oppmerksomhet. Jeg brukte jo Twinkier for å få oppmerksomheten deres. Men når vi har fått våre elevers oppmerksomhet, må vi gi den næringen som forandrer liv. Jeg burde vel ha fulgt opp Twinkier og servert gulrotstenger, brokkoli, hummus – men det gjorde jeg ikke.

Apostelen Paulus erklærte: “For hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.” Paulus stilte så en rekke spørsmål som hjelper oss å forstå betydningen av at en bemyndiget lærer underviser i denne viktige basisvaren. Han spurte: “Men hvordan kan de påkalle en som de ikke er kommet til tro på? Og hvordan kan de tro på en som de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at det er noen som forkynner? Og hvordan kan de forkynne, uten at de blir utsendt?” Paulus konkluderte deretter: “Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord.” For at elevene skal utvikle tro på Jesus Kristus og hans sentrale rolle i Faderens plan, er det avgjørende å undervise dem om vår himmelske Fader og Jesus Kristus. Temaet for denne konferansen sier alt: “Søk denne Jesus som profetene og apostlene har skrevet om.”

Den berømte skotske religiøse reformatoren og predikanten Thomas Chalmers skrev om sine erfaringer med å lære dette prinsippet. Chalmers levde fra 1780 til 1847. Mot slutten av sitt liv innså Chalmers at han hadde utført et ikke-planlagt eksperiment under sin forkynnelse. I mange år hadde han forkynt mot alle former for umoral og karaktermangler. Han fokuserte på sine sognebarns ytre oppførsel, og underviste i hovedsak de ti bud. Resultatet var skuffende. Han fant ut at ordene hans “hadde tyngde som en fjær på sognebarnas moralske vaner”. Han innså at selv om han overbeviste en mann om ikke å stjele, forble mannens sjel uforandret, han var ikke annerledes på innsiden, selv om han avsto fra dårlig oppførsel. Sagt på en annen måte, du kan endre adferd uten å endre en elevs hjerte.

Da begynte Chalmers å forkynne forsoning med Gud og syndenes forlatelse gjennom Kristi blod. Ikke før han underviste sine sognebarn på denne måten, forandret de sine liv. Den store leksen han lærte er at “å forkynne Kristus er den eneste effektive måten å forkynne moral på”. Han innså sin tidligere feil – at han hadde arbeidet for å forandre adferd, ikke hjerter. Nå arbeidet han for å forandre hjerter, og adferden endret seg samtidig naturlig.

Kunnskapen om at Jesus er Kristus, at han er min Frelser og Forløser, har forandret mitt liv og mitt hjerte. Denne kunnskapen har forandret min adferd på en måte som ingenting annet kunne. Jeg vet at jeg har vært begunstiget av hans altomfattende sonoffer. Denne kunnskapen er det som virkelig forandrer liv.

Den andre næringsrike åndelige basisvaren for elevene er en personlig relasjon til deg. Dette er fordi en personlig relasjon til deg kan gjøre det lettere for elevene å bli trukket til Frelseren. Han vil alltid være den virkelige kilden til åndelig næring. Men relasjonen mellom lærer og elev hjelper elevene å være åpne for Frelserens ord. Selv mange år etter at din formelle undervisning av elevene er over, kan relasjonen fortsette å øve positiv innflytelse i deres liv. Din varige innflytelse vil komme fordi du, av dyp kjærlighet og omtanke for deres velferd, har vist dem veien til Herren og hans lære, istedenfor til deg selv.

Jeg har opplevd dette. En av mine Primær-lærere, Becky, hadde den slags innflytelse på meg. Da jeg var barn, istedenfor å terpe på mine åpenbare feil, kunne Becky ta meg i å gjøre noe godt, klype meg i kinnet, klappe meg på hodet og si: “Dale, du er en god gutt.” Jeg fant ikke dette nedsettende, jeg gledet meg heller til de anledningene da det skjedde. Senere, da jeg var ungdom og ikke lenger i Primær, vendte familien tilbake til denne menigheten etter å ha bodd mange år i Finland og Sverige. Becky kom bort til meg etter at jeg hadde delt ut nadverden, kløp meg i kinnet, klappet meg på hodet og sa: “Dale, du er en god gutt.” Da jeg kom hjem fra misjon, etter at jeg hadde fortalt om mine misjonæropplevelser på et nadverdsmøte, kom Becky bort til meg, kløp meg i kinnet, klappet meg på hodet og sa: “Dale, du er en god gutt.” De neste tiårene tok jeg bedre valg enn jeg ellers ville ha tatt – delvis fordi Becky hadde ledet meg til Frelseren, og jeg ønsket ikke å skuffe henne.

En søndag, etter at jeg var blitt kalt til De tolv, vendte jeg tilbake til menigheten der jeg vokste opp. Becky bor fortsatt i denne menigheten. Jeg satt på enden av forhøyningen, talte kort på nadverdsmøtet og satte meg ned. Etter avslutningsbønnen gjennomførte Becky, som da var midt i 80-årene, et snikangrep. Hun kom opp rundt korsetene bak meg, kløp meg i kinnet, klappet meg på hodet og sa: “Dale, du er en god gutt.”

Hver elev trenger en eller flere Beckyer i sitt liv – lærere som har en livslang relasjon til dem, noen som har vist dem veien til Frelseren, noen som påvirker deres tanker og adferd, noen de ikke ønsker å skuffe. Når elevene blir såret av kriser som de utvilsomt vil oppleve, kan du sørge for et trygt sted for dem å vende seg til for å få kjærlighet og trygghet. Riktignok kan det være noen som motsetter seg dine forsøk på å kjenne dem, men det hindrer deg ikke i å vise dem kjærlighet. Du kan ha større innflytelse på motvillige elever enn du tror.

En tredje næringsrik metaforisk basisvare hver elev trenger, er evnen til å ta opp spørsmål og bekymringer de måtte ha om Kirken. For åtte år siden ga eldste M. Russell Ballard religionslærere følgende råd:

“Tiden er forbi da en elev stilte et oppriktig spørsmål og en lærer svarte: ‘Ikke tenk på det!’ Tiden er forbi da en elev tok opp en oppriktig bekymring, og en lærer bar sitt vitnesbyrd som svar for å unngå problemstillingen. Tiden er forbi da elevene ble beskyttet mot dem som angrep Kirken.

Før dere sender [elevene] ut i verden, må dere … vaksinere dem ved å gi dem pålitelige, gjennomtenkte og korrekte tolkninger av læresetninger i evangeliet, Skriftene, vår historie og de emnene som noen ganger blir misforstått.”

Lærere, dere kan hjelpe elevene ved å undervise dem om hva det betyr å kombinere studium og tro mens de lærer. Dere kan undervise dem ved å vise denne ferdigheten og tilnærmingen i klassen.

Jesu Kristi evangelium har blitt gjengitt i vår tid ved åpenbaring. Vi vet derfor hvordan vi skal vende tilbake til vårt himmelske hjem, men vi kan likevel ha spørsmål og bekymringer som vi oppriktig ønsker at vi hadde hatt svar på. Elevene vil observere hvordan du besvarer de vanskelige spørsmålene. Å unnvike eller ignorere ærlige spørsmål vil reise flere spørsmål. Du må være forberedt på å veilede andre i deres søken etter svar og hjelpe dem å utvikle tro på Herren og hans guddommelige kilder til sannhet. Eldste Dieter F Uchtdorf underviste: “Å stille spørsmål er ikke et tegn på svakhet, det er en forløper for vekst.” Derfor har Kirken samlet en storartet og pålitelig ressurs for personer som søker svar på sine egne spørsmål, og for andre som prøver å hjelpe dem. Vårt mål er å bidra til å styrke tro på Jesus Kristus, og vi gir noen forslag til hvordan vi kan tilnærme oss komplekse og noen ganger vanskelige emner.

Denne ressursen finnes både på nettstedet ChurchofJesusChrist.org og i Evangeliebibliotek-appen. I tilfelle du ikke er kjent med disse ressursene, la meg vise deg hvor de finnes i Evangeliebibliotek-appen. Åpne Evangeliebibliotek-appen. Fra hjemmesiden navigerer du til biblioteket. Trykk på “Emner og spørsmål”. Her vil du se en del som heter “Søk svar på dine spørsmål”, en annen del kalt “Hjelpe andre med deres spørsmål”, og en alfabetisk liste over en rekke emner av potensiell interesse.

Delen “Søk svar på dine spørsmål” lærer oss prinsipper som kan veilede vårt studium når vi oppriktig søker svar på våre spørsmål – enten det gjelder tro, lære eller Kirkens historie. Innledningen til denne delen forklarer at spørsmål er en viktig del av åndelig vekst, og at det å søke svar kan være en livslang søken. Prinsippene i denne delen oppfordrer oss til å sentrere vårt liv om Jesus Kristus fordi det er ham vi må bygge vår grunnvoll av tro på. Vi blir påminnet om at Guds frelsesplan gir våre spørsmål perspektiv. Dette perspektivet hjelper oss å skille evangeliets grunnleggende sannheter fra ting som ikke er like viktige. For at tro skal vokse, må vi velge å ha tro. Deretter må vi handle i tro, og holde fast ved det vi vet. Når vi gjør det, utdyper vi vår forståelse av og tro på Jesus Kristus.

Andre prinsipper som drøftes i dette kapittelet oppfordrer oss til å være tålmodige med oss selv, med andre og med Herrens tidsplan. Vi må huske at åpenbaring er en prosess som ofte starter med spørsmål, ofte kommer linje på linje og kan noen ganger være en kamp. Når vi søker etter svar, skulle vi søke veiledning fra Den hellige ånd og forsøke å forstå fortiden ved å sette ting i sammenheng.

Delen “Hjelpe andre med deres spørsmål” foreslår prinsipper som kan veilede oss når vi samhandler med andre som har spørsmål. Uansett skulle vi snakke respektfullt, lytte med empati og vise Kristus-lignende kjærlighet. Så lytt og responder med kjærlighet. Prøv å forstå, anerkjenn opplevelsen andre har, og unngå å være avvisende eller dømmende. Når vi gjør det, kan vi erkjenne våre begrensninger. Husk at selv om vi har evangeliets fylde, har vi ikke svar på alle spørsmål. Noen svar vil måtte vente på ytterligere åpenbaring. Med noen spørsmål og noen spørsmålsstillere, vet vi rett og slett ikke nok om Herrens vilje og fylden av Kirkens lære til å tilfredsstille elevene fullstendig. I slike situasjoner vil et forsøk på å overtale spørsmålsstillerne med ytterligere logikk eller fornuft kanskje ikke hjelpe.

En felle mange lærere utilsiktet kan falle i, er å gi grunner eller forklaringer som Herren ikke har gitt. Når det skjer, kan grunnen eller svaret som gis, til slutt falle fra hverandre, og da kan eleven få mindre tro. Det er bedre å si at vi ikke vet, enn å fabrikkere en grunn eller forklaring. Tro er tross alt et valg, og noen ganger er det eneste svaret å stole på tro på Herren Jesus Kristus og tro på gjengivelsen av Hans evangelium, og å vente tålmodig på svar fra Herren når han velger å åpenbare dem. Vi stoler på Herren og prøver å være en trygg og pålitelig kilde som andre kan vende seg til for å få hjelp.

Vi kan oppfordre elevene til å utvikle sitt eget åndelige vitnesbyrd om sin himmelske Faders kjærlighet, og at Jesus Kristus sonet for dem. Husk at selv når elevene ikke tar imot hele evangeliet, kan de likevel tro på og være trofaste mot Jesu Kristi ord. Når de strever med et aspekt av Kirken, kan de fortsatt ha et sterkt vitnesbyrd om at vår himmelske Fader elsker dem og ønsker det beste for dem, og at Jesus Kristus er deres Frelser.

Du vil legge merke til at mange av forslagene for å hjelpe andre med sine spørsmål gjøres mest effektivt én-til-én. Jeg tror dette er den beste måten. Det kan være uklokt av en lærer å la hele klassen være opptatt av å besvare én persons viktige spørsmål. Elevenes spørsmål skulle ikke avlede planlagt pensum som er utformet for å bygge opp tro. Husk alltid at målet ditt er å bygge opp troen i hele klassen, ikke å la deg distrahere av noen få høylytte. I likhet med all undervisning krever håndtering av spørsmål Åndens veiledning.

Innholdet i denne delen minner oss også på å gi næring til vår egen tro, selv når vi hjelper andre. Søster Tamara W. Runia rådet oss til ikke å “jage etter dine kjære som føler seg bortkommet”. I stedet, som Lehi i synet om livets tre, “[blir du] der du er og roper til dem. Du går til treet, holder deg ved treet, fortsetter å spise frukten og, med et smil om munnen, fortsetter å kalle på dem du er glad i, og vise ved eksempel at det å spise frukten er en god ting!”

Prinsippene i “Emner og spørsmål”, spesielt de som fremsettes under “Søk svar på dine spørsmål” og “Hjelpe andre med deres spørsmål”, har hjulpet meg å søke svar på mine egne spørsmål på en måte som har styrket min tro på Herren og styrket min forståelse av ham og hans verk. Prinsippene har også hjulpet meg å hjelpe andre å navigere gjennom deres bekymringer og spørsmål. Ytterligere innhold vil bli lagt til i tiden fremover for å hjelpe med konkrete spørsmål og emner, så gå tilbake til denne ressursen ofte og tenk aldri: “Jeg har lest det.” Jeg er sikker på at dere vil finne disse avsnittene og disse emnene like nyttige. Jeg ber om at din bruk av dette materiellet vil hjelpe deg og andre å få en dypere tro på Frelseren.

Den fjerde og siste næringsrike metaforiske åndelige basisvaren som jeg gjerne vil at alle elever skal ha, er den viktige ingrediensen som skaper og opprettholder et mykt hjerte. Med et mykt hjerte mener jeg et som er følsomt for Ånden. Et hardt hjerte, det motsatte av et mykt hjerte, er åndelig fatalt. Skriftene beskriver ofte farene som venter dem som har et hardt hjerte. Nephi lærte at “den mørke tåken er djevelens fristelser som forblinder øynene og forherder menneskenes barns hjerter og leder dem bort og inn på brede veier, så de bukker under og går fortapt.”

Et stivt eller hardt fysisk hjerte har vanskelig for å fylles med blod. Så når hjertet fylles, når det gjør seg klart til å trekke seg sammen, har et stivt hjerte vanskelig for å utvide seg for å slippe blodet inn. Og dette kan føre til en type hjertesvikt som er like alvorlig som hjertesvikt som skyldes en dysfunksjon i sammentrekningen. På samme måte som et hardt hjerte har vanskelig for å fylles med blod, har et åndelig forherdet hjerte vanskelig for å fylles med Ånden.

I 2 Nephi 33 presiserer Nephi at mennesker som forherder sitt hjerte, ikke vil la Den hellige ånd føre Guds ord inn i sitt hjerte. Han sa: “For når et menneske taler ved Den hellige ånds kraft, fører Den hellige ånds kraft det til menneskenes barns hjerter.” Nephi fortsatte: “Men se, det er mange som forherder sine hjerter mot Den hellige ånd så den ikke har noen plass i dem. Derfor forkaster de mange ting som er skrevet og anser det for å være uten betydning.”

Eldste David A. Bednar påpekte: “Legg merke til at Åndens kraft fører budskapet til, men ikke nødvendigvis inn i hjertet … Men innholdet i et budskap og Den hellige ånds vitnesbyrd kan likevel bare trenge inn i hjertet hvis mottakeren legger til rette for det.”

Hvis våre elever ikke har et mykt hjerte, kan de bli som dem som ville si: “Vi har mottatt … og vi trenger ikke mer … for vi har nok!” Til dem “så sier Gud Herren: Jeg vil gi menneskenes barn linje på linje og bud på bud, litt nå og litt da, og velsignet er de som lytter til mine bud og låner øre til mitt råd, for de skal lære visdom. For til den som mottar, vil jeg gi mer, og de som sier: Vi har nok, skal også fratas det de har.”

Med harde hjerter kan våre elever blokkere kanalen der de kan motta mer av Guds ord eller svar på sine bønner. I likhet med oss må de være åpne for Ånden slik at de kan bli undervist om alt de skulle gjøre. Som Alma underviste: “Og de som forherder sine hjerter, til dem gis en mindre del av ordet inntil de ikke vet noe om hans mysterier, og da blir de tatt til fange av djevelen og ledet ved hans vilje ned til fortapelse.” Myke hjerter fremmer resultatet som Frelseren lovet. “Den som holder [Guds] bud, mottar sannhet og lys inntil han blir forherliget i sannhet og kjenner alle ting.” Harde hjerter gjør det imidlertid mulig for “den onde [å komme] og [ta] bort lys og sannhet”.

Kong Benjamin sammenfattet komponentene i denne næringsrike, metaforiske, åndelige basisvaren som skaper og opprettholder et mykt hjerte. Han erklærte: “[Jeg vil] dere skal huske, og alltid bevare i erindringen Guds storhet og deres egen ubetydelighet, samt hans godhet og langmodighet mot dere … og ydmyke dere i den dypeste ydmykhet, daglig påkalle Herrens navn og være standhaftige i troen på det som skal komme.” Dette er komponentene: At vi alltid husker at forløsning bare kommer på grunn av Jesus Kristus, at uten ham er vår situasjon håpløs. Dette tilskynder oss til å ydmyke oss i den dypeste ydmykhet og motiverer oss til å be daglig, og så står vi urokkelig i vår tro på Jesus Kristus og hans forsoning. Den naturlige konsekvens er at vi “[alltid vil fryde oss] og fylles med kjærlighet til Gud og alltid bevare en forlatelse for [våre] synder. Og … vokse i kunnskapen om hans herlighet som skapte [oss].”

Du hjelper elevene å huske og alltid bevare Guds storhet i erindringen når du arbeider flittig for å overbevise dem om å tro på Kristus “og bli forsonet med Gud [så de kan] vite at det er ved nåde [de] blir frelst etter at [de] har gjort alt [de] kan.” Så dere og jeg “taler om Kristus, vi gleder oss i Kristus, vi forkynner om Kristus … så våre [elever] kan vite hvilken kilde de kan se hen til for å få forlatelse for sine synder”. Denne kunnskapen hjelper dem å holde seg ydmyke, og tilskynder dem til å påkalle Guds navn daglig og stå standhaftig i troen. Det hjelper dem til å opprettholde myke hjerter som er mottagelige for å bli fylt med Den hellige ånd.

Alle de fire næringsrike basisvarene som jeg har snakket om, overlapper og er gjensidig forsterkende. I dag er en god dag til å foreta en selvransakelse av vår undervisning. Still deg selv følgende spørsmål:

• Er min undervisning fokusert på Jesus Kristus?

• Underviser jeg med vitnesbyrd og kjærlighet?

• Prøver jeg å utvikle en livslang relasjon til mine elever?

• Hjelper jeg elevene å svare på sine egne spørsmål og ikke etterlater dem med flere spørsmål?

• Viser jeg et eksempel på et mykt hjerte, som uttrykker takknemlighet til Gud og står fast i troen?

• Hva lærer mine elever av mitt eksempel så vel som min undervisning?

Brødre og søstre, takk for det dere gjør for å hjelpe vår himmelske Faders barn å bli trofaste Jesu Kristi disipler, for å hjelpe dem å ha et mykt hjerte, for å hjelpe dem å slippe Ånden inn i deres hjerte og tydelig vise dem veien til Jesus Kristus, verdens Forløser. Som vi hørte i sangen, har vi alle altfor lett å vandre bort fra Ham vi elsker, Frelseren. Vi trenger å bli minnet om hans godhet, slik at denne godheten, som en lenke, binder vårt vandrende hjerte til Gud. Og det er derfor Robert Robinson, da han skrev det, sa: “Sett et segl fra him’lens troner på mitt hjerte, led meg hjem.” Han ønsket å bli minnet på hvorfor han følte en trang til å synge den forløsende kjærlighets sang når han noen ganger ikke følte for å synge den. Og det samme er vår oppgave, å hjelpe våre elever på den veien.

Gud velsigne dere for alt dere gjør. Gud velsigne dere for deres godhet, Gud velsigne dere for deres tro, deres trofasthet, deres vitnesbyrd. Takk for at dere tjener Mesteren. Takk for at dere er hans venn, for han er vår vennlige, kloke og himmelske venn. Jeg vet absolutt at det er sant. I Jesu Kristi navn. Amen.