Hjelpe elever å ta ansvar for sitt eget vitnesbyrd

Velkommen til denne historiske samlingen av religionslærere i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. I flere år har vi samlet alle religionslærere i Kirkens skoleverk årlig for en tematisk andakt, tidligere kalt “En aften med en generalautoritet”. I kveld vil vi fortsette denne tradisjonen, mens vi samles for å høre fra eldste Dale G. Renlund som avslutning på arrangementet vårt. Vi har også tidligere vært vertskap til den fysiske konferansen til Kirkens skoleverk ved Brigham Young University, men dette årets arrangement representerer første gang vi har vært samlet på tvers av hele Kirkens skoleverk for å lære av hverandre, dele erfaringer, diskutere hvordan vi kan undervise på mer effektivt vis, og kobler sammen religionslærere fra Seminar og Institutt, BYU, BYU-Idaho, BYU-Hawaii, BYU-Pathway, og Ensign College. Til sammen underviser disse religionslærerne omtrent en halv million unge voksne på tvers av Kirken, i tillegg til alle elever som deltar i seminarprogrammet.

For å forstå hvorfor vi gjør en slik innsats, må vi forstå selve formålet til religionsundervisning i Kirkens skoleverk. Jeg har ofte snakket om de særpregede rollene hver skole fra Kirkens skoleverk har i systemet. For eksempel, jeg har referert til BYU som Ambassadøren, på grunn av dets ansvar som systemrepresentant og Kirkens representant som en sammenkaller, vert, og forsker. Videre, tenk på BYU-Idaho, som jeg refererer til som Utdanneren på grunn av dets entydige fokus på undervisning; BYU-Hawaii som vår hjørnesten i Asia og Stillehavsområdet, med sin dedikerte og bestemte vektlegging av sitt målområde i Kirken og Ensign College er en Leverandør av Anvendte Læreplaner, med fokus på ferdigheter knyttet til yrkesutøvelse. BYU-Pathway er en tilgangsleverandør, som når flere studenter enn noen av våre campuser gjennom rimelige nettstudier av høy kvalitet. Seminar og Institutt når studenter som ikke studerer ved Kirkens universiteter, og er det åndelige ankeret for unge voksne, uavhengig av hvor de mottar sin utdannelse.

Til tross for disse forskjellige rollene, er det minst to måter disse institusjonene er forent på. Det første er oppdraget til selve Kirkens skoleverk, som er å utvikle Jesu Kristi disipler som kan være ledere i sitt hjem, i Kirken, og i samfunnet. Uavhengig av de særpregede institusjonelle rollene dere har, har hver institusjon i Kirkens skoleverk et felles oppdrag knyttet til disippellederskap. Mer spesifikt for dette publikumet har vi også et ekstra felles ansvar på tvers av Kirkens skoleverk som religionslærere. I juni 2019 godkjente Kirkens undervisningsråd et kjernedokument som skisserte rollen til religionsundervisning i Kirkens skoleverk, ofte kalt “Strengthening Religious Education”-dokumentet. Dette ansvaret har en medfølgende tydelighet og retningslinjer, gitt direkte fra Kirkens undervisningsråd. Åpningssetningen til dette dokumentet lyder som følger, “Religionsundervisning har en unik og verdsatt plass i oppdraget til hver institusjon … Det befinner seg i selve kjernen til hver institusjons formål.” SRE-retningslinjene presiserer videre at det sentrale målet til religionsundervisning er som følger: “Formålet med religionsundervisning er å undervise Jesu Kristi gjengitte evangelium fra Skriftene og fra profeter i vårt tid på en måte som hjelper hver elev å utvikle sin tro på og vitnesbyrd om vår himmelske Fader … Jesus Kristus, … det gjengitte evangelium, …og levende profeter, bli livslange disipler, og styrke [elevenes] evne til å finne svar, overvinne tvil og reagere med tro.” Dette kjerneformålet til religionsundervisningen på tvers av Kirkens utdanningssystem er helt sentralt for hvorfor vi gjør det vi gjør i dag. Hvis vi ikke gjør dette med målrettet fokus, blir det vanskelig å forsvare de betraktelige investeringene Kirken gjør i hver av disse institusjonene.

Så, en del av grunnen til at vi er samlet her i dag, er at vi deler et felles oppdrag som Kirkens skoleverk, og har et felles ansvar som religionslærere for å hjelpe elever med å bli disipler, og å finne svar på deres spørsmål og tro. Jeg vil gjerne også takke Chad Webb for hans lederskap. Bror Webb er leder for Seminar og Institutt i Kirken. Men de siste to årene har han også vært formann for Trosopplæringskomiteen, som består av representanter fra hele Kirkens skoleverk. Det er i stor grad på grunn av den komiteen at vi samles her i dag, som lærere i Kirkens skoleverk. Jeg vil også bemerke støtten vi har mottatt fra hver av våre rektorer i Kirkens skoleverk: Rektor Reese, rektor Meredith, rektor Kauwe, rektor Kusche, rektor Ashton og bror Webb. Disse lederne har fått i oppdrag å være, “de øverste moralske og åndelige lederne” for sine institusjoner. Dette oppdraget ble først gitt ved rektor Kauwes innsettelse, og har blitt gjengitt ved hver etterfølgende innsettelse i Kirkens skoleverk. Jeg vil bare vise noen bilder her av disse innsettelsene. Dere kan se rektor Kauwes [innsettelse]. Dette oppdraget kom fra president Holland, og det ble gjengitt til rektor Ashton, deretter til rektor Reese, og senest til rektor Meredith. Det er ingen tilfeldighet at disse rektorene er med oss her i dag. De er bemerkelsesverdige ledere, og jeg vil uttrykke min takknemlighet til dem for deres lederskap og deres engasjement for å hjelpe oss med å sparke i gang denne første konferansen for religionslærere.

Jeg vil nå gi litt kontekst for budskapet mitt i dag. I min åpningstale til våre religionslærere – i min årlige tale til våre religionslærere de siste to årene, har jeg bedt dere om å fokusere på det vi har identifisert som profetiske vektlegginger for unge voksne. Vi har også forsøkt å understreke at temaene som står oppført her definitivt vil endres. Det er ingenting magisk med disse fem temaene, men de burde oppdateres i tråd med at vi mottar samtidig rettledning fra profeter og apostler, særlig det som er rettet mot våre unge voksne. Håpet er ikke nødvendigvis at dere skal lære dere disse spesifikke budskapene utenat, men at vi alle skal lære oss å lytte til levende profeter og hjelpe elevene våre med å lære hvordan de kan anvende deres budskap.

I denne ånden vil jeg gjerne fokusere på en av disse profetiske vektleggingene som har vært i mine tanker den siste tiden. President Russell M. Nelson har invitert unge voksne til å ta ansvar for sine vitnesbyrd. Vennligst bemerk at om du ønsker å følge profeten, legg merke til to ting. For det første, følg med når han gjentar et budskap, og for det annet, følg spesielt godt med når han ber oss inntrengende om å gjøre noe. Dere kan se begge disse mønstrene i president Nelsons budskap om å ta ansvar for ditt vitnesbyrd, som ble først introdusert i denne andakten til unge voksne i mai 2022 når han sa: “Jeg ber dere innstendig om å ta ansvar for deres vitnesbyrd. Arbeid for det. Ei det. Ta vare på det. Gi det næring slik at det vil vokse. Gi det sannhet. Ikke forurens det med ikke-troende menn og kvinners falske filosofier, og deretter undre deg over hvorfor det svekkes. Når du gir ditt vitnesbyrd din høyeste prioritet, kan du se etter mirakler i ditt liv.”

Senere samme år, ga president Nelson et nesten identisk oppdrag, denne gangen til alle Kirkens medlemmer i sin generalkonferansetale i oktober 2022: “I denne hensikt gir jeg medlemmer av hele Kirken det samme oppdrag som jeg ga våre unge voksne i mai i år. Jeg oppfordret dem da – og jeg ber dere innstendig nå – om å ta ansvar for deres eget vitnesbyrd om Jesus Kristus og hans evangelium. Arbeid for det. Gi det næring slik at det vil vokse. Gi det sannhet. Ikke forurens det med ikke-troende menns og kvinners falske filosofier. Når dere gjør den kontinuerlige styrkingen av deres vitnesbyrd om Jesus Kristus til deres høyeste prioritet, kan dere se etter mirakler i deres liv.”

Med president Nelsons gjentatte innstendige oppfordring om å ta ansvar for våre vitnesbyrd, følte jeg for å dele en del av min vei til et vitnesbyrd. Dette er personlige ytringer, og selv om jeg har skrevet det ned, håper jeg at dere vil føle at vi sitter sammen i en mindre formell setting. Hver av oss har vår egen personlige trosreise. Det har våre elever også. I dag vil jeg dele litt av min. Min vei til et vitnesbyrd begynte i noe uvanlige omgivelser. Jeg vokste opp i et samfunn som stort sett ikke var preget av siste dagers hellige, i Scottsdale, Arizona. Jeg holdt på å gjøre meg klar til å delta i et friidrettsstevne for elever på videregående skole, da jeg så på tvers av banen og oppdaget bror Butler, min leder i Unge menn. Det var så rart at han var der. Vi hadde lite til felles. Jeg visste at han ikke var hyppig på friidrettsstevner. Da, på et øyeblikk sa Ånden til meg, “Clark, denne Kirken er sann, for ellers er det ingen grunn til at han ville vært her. Det må være noe dypere i troen hans som motiverer ham til å støtte deg.” Det var det. Opplevelsen fant ikke sted mens jeg studerte Skriftene eller midt i et vitnesbyrdsmøte. Den kom som resultat av noen andres hengivne tjenestegjerning. Jeg kan fortsatt huske følelsen i dag, like tydelig som dagen det skjedde.

Et par år senere stod jeg der med et misjonskall til Japan Kobe misjon. Jeg husker min første dag på MTC. Det var så spennende å møte ledsagere, å bli introdusert til instruktørene, følelsen av at styrker blir samlet inn fra hele verden. Men, neste morgen, da alarmen slo seg på klokken 6 om morgenen, klarte jeg så vidt å våkne, og et øyeblikks panikk traff meg. Jeg tenkte, “Hvordan i all verden skal jeg kunne gjøre dette? Jeg vet ikke om jeg kan klare å våkne så tidlig hver dag de neste to årene, og enda mindre om jeg vil klare å lære et så vanskelig språk som japansk.” Plutselig føltes det ikke som at det faktum at min leder i Unge menn møtte opp på mitt friidrettsstevne var nok til å holde meg gående i to år. Jeg trengte å vite mer inntrengende, og det vitnesbyrdet måtte være basert på selve evangeliet. Jeg begynte å lese Mormons bok på alvor, hver morgen. Alarmen slo seg på klokken seks om morgenen, og jeg satte meg ved pulten ved MTC under lysstoffrørene og en kontorstol, og leste og studerte Mormons bok. Når jeg nærmet meg slutten, leste jeg løftet i Mormons bok, i Moroni 10:3–5 Jeg kjente igjen det skriftstedet fra min tid som ung seminarelev. Jeg knelte i bønn for å be om en bekreftelse på min tro. Men mens jeg forespurte Herren, fikk jeg ikke noe umiddelbart svar. Jeg var så skuffet. Jeg reiste meg opp og satte meg i stolen igjen, og innså at jeg hadde kun to sider igjen av Mormons bok. Jeg bestemte meg for at jeg kunne like gjerne gjøre meg ferdig. Med tre vers igjen i Moroni 10, Moroni 10:32, leste jeg dette skriftstedet: “Ja, kom til Kristus og bli fullkommengjort i ham, og nekt dere all ugudelighet. Og hvis dere nekter dere all ugudelighet og elsker Gud av hele deres makt, sinn og styrke, da er hans nåde, da er hans …” Jeg klarer ikke å lese det. Jeg gråter. Beklager. “Da er hans nåde tilstrekkelig for dere, så dere ved hans nåde kan bli fullkomne i Kristus.” Mens jeg leste det verset, kom det et lys og en klarhet over meg. Jeg kunne ikke fornekte det. Det var oppløftende og varmt, og det fylte hele min skapning. I det øyeblikket visste jeg at Mormons bok var sann, og at dens formål var å vitne om at Jesus er Kristus.

Vel, jeg dro til Japan med dette kraftige vitnet. Jeg fortsatte å ha opplevelser som styrket mitt vitnesbyrd, men ingenting var like dyptgripende som den morgenen på MTC. Så, en regnfull kveld mens vi gjorde oss klare til å legge oss, hørte vi at det banket på døren. Vi så på hverandre. Vår leilighet lå bak misjonshjemmet. Jeg ble litt forbløffet over at noen skulle komme så sent på kvelden til leiligheten vår, og da jeg gikk ut og åpnet døren, så jeg misjonspresidenten min stå der på dørterskelen i regnet under en paraply. Han sa “Gilbert Chōrō, eldste Gilbert, kle på deg. Vi skal besøke eldste Matsuo.” Faren til eldste Matsuo var døende av kreft. Jeg antok umiddelbart hva som hadde hendt. Men mens jeg satte meg inn i misjonskjøretøyet, snudde president Matsumori seg mot meg og forklarte at misjonærens mor hadde blitt drept i en bilulykke tidligere den dagen. Han sa deretter, “Be om at vi vil være i stand til å føle empati og forstå hva som kan trøste denne misjonæren.” Jeg følte meg så overveldet og utilstrekkelig. Jeg kan fortsatt huske hvordan vindusviskerne beveget seg frem og tilbake mens vi kjørte i stillhet. Plutselig bragte Ånden Alma 7:12 til mitt hjerte: “Og han vil påta seg deres skrøpeligheter, så hans indre kan fylles med barmhjertighet i kjødet, så han i kjødet kan vite hvordan han skal hjelpe sitt folk i forhold til deres skrøpeligheter.” Jeg visste at Jesu Kristi forsoning lar oss overvinne synd. Jeg visste at Kristus ville hjelpe oss med å gjenoppstå, og å leve igjen. Men den kvelden på motorveien til Osaka, lærte jeg at Jesus Kristus også kan trøste oss i våre vanskeligheter, i våre lidelser, når livet ikke var rettferdig. Jeg vet ikke hva den unge misjonæren opplevde, men gjennom forsoningens mirakel, var det En som gjorde det. Den kvelden, etter et år som misjonær, vitnet Ånden til meg nok en gang på kraftfullt vis, at Mormons bok er sann, og at dens formål er å vitne om at Jesus er Kristus.

Jeg kom hjem fra min misjon, og giftet meg med Christine i Salt Lake Tempel. Vi flyttet til California, og etter hvert til Boston. Jeg fortsatte å ha gjentatte stille bekreftelser av mitt vitnesbyrd, men, igjen, ingenting like dyptgripende som den morgenen på MTC eller den kvelden på motorveien til Osaka. Så, en søndag, hadde jeg et kraftig, men uventet vitne fra Ånden. Jeg var i en del av Skriftene som folk flest ikke vender seg til for å styrke sitt vitnesbyrd. Det var i Alma 30, i en leksjon i kirken, i det jeg kaller Korihors lære, der Korihor fornekter Kristus, forsøker å frita menneskeheten for ansvar for sine valg, og erklærer at vi er kun frelst ved våre egne evner. Han beveger seg inn i det vi i dag kan kalle moralsk relativisme. Korihor bagatelliserer også aggressivt andres tro som fedrenes tåpelige tradisjoner. Mens søndagsskolelæreren gikk gjennom leksjonen, begynte jeg å reflektere over at hvis Joseph Smith hadde skrevet Mormons bok på egenhånd, var det et merkelig valg å ta med en karakter som Korihor. Joseph levde i en tid med religiøs begeistring, der folk trodde på Jesus Kristus. Han hadde sannsynligvis aldri møtt noen som argumenterte på så aggressivt vis for en så antikristelig lære som Korihor, eller, jeg bør tilføye, Nehor eller Sherem, som alle er der i Mormons bok. Men vi vet at Mormons bok ble skrevet for vår tid. Jeg gjenkjente disse argumentene fra de samme menneskene jeg ofte møtte i de akademiske sirklene på Cambridge i Massachusetts. Mens jeg satt der og reflekterte på dette avviket midt i søndagsskoleleksjonen, med et dypt vitnesbyrd om Mormons bok allerede på plass, sa Ånden til meg, “Clark, Mormons bok er sann, og dens formål er å vitne om at Jesus er Kristus.”

Disse opplevelsene har fortsatt gjennom mitt liv. En gang ba jeg i tempelet for ungdommene i Bostons indre bydel. Mens jeg leste skriftstedet i Mosiah 3:17, underviste Ånden meg at den eneste måten jeg kunne hjelpe disse ungdommene vekk fra sine omstendigheter var gjennom Jesus Kristus. En gang studerte jeg Alma 36, og lærte om kiasmen som er flettet inn i hele kapittelet, med Alma den yngres forløsning som det sentrale vendepunktet. Det var bemerkelsesverdig at hver gang jeg mottok et vitne om Mormons bok, kom det med et ledsagende vitne om Jesus Kristus. Dette skjedde igjen på kvinnenes fellesmøte på generalkonferansen i oktober 2018. President Nelson inviterte Kirkens søstre til å lese Mormons bok innen året var omme på det møtet, med et ekstraoppdrag om å markere hvert ord Frelseren hadde sagt, og hvert vers som henviser til Frelseren i Mormons bok. Jeg ønsket å støtte min hustru og mine seks døtre, så jeg ble med dem i å ta imot den invitasjonen. Jeg hadde nettopp mottatt dette eksemplaret av Mormons bok. Det var et helt nytt eksemplar av Mormons bok. Jeg markerte hver referanse til Frelseren i den boken. Side etter side, markert med rød blyant, var det henvisninger til Jesus Kristus. I en alder av 48 år, og allerede med et dypt vitnesbyrd om Mormons bok og om Frelseren, vitnet Ånden nok en gang til meg den høsten, hver morgen mens jeg leste bokens sider, at “Clark, denne boken er sann, og dens formål er å vitne om at Jesus er Kristus.”

Jeg vender tilbake til president Nelsons budskap og sitatet jeg gjenga tidligere. “Jeg ber dere innstendig om å ta ansvar for deres vitnesbyrd. Arbeid for det. Ei det. Ta vare på det. Gi det næring slik at det vil vokse. Gi det sannhet. Ikke forurens det med ikke-troende menn og kvinners falske filosofier, og deretter undre deg over hvorfor det svekkes … Når du gir ditt vitnesbyrd din høyeste prioritet, kan du se etter mirakler i ditt liv.” Jeg vitner om disse miraklene. Jeg har blitt velsignet på så mange måter fordi jeg har gjort mitt vitnesbyrd til en prioritet i mitt liv.

Brødre og søstre, som religionslærere må vi hjelpe våre elever å ta ansvar for deres vitnesbyrd. Jeg vil fokusere på fem måter vi kan lære våre elever hvordan de kan ta ansvar for sine vitnesbyrd. For det første, hjelp dem å bruke sin handlefrihet. For det andre, lær dem å være et lys for andre, særlig dem som strever. For det tredje, still spørsmål i tro. For det fjerde, se hen til sannhetsfylte kilder. Og for det femte, stol på Ånden.

Vi må først lære våre elever at å bygge opp et vitnesbyrd er en bevisst måte å bruke vår handlefrihet på. C. S. Lewis refererte ofte til utsagnet “Den lengste veien frem, får oss raskest hjem.” Det krever arbeid å styrke tro og disippelskap. Det er en bevisst handling. Alma underviser oss at å bygge opp et vitnesbyrd krever vår fulle oppmerksomhet: “Men se, hvis dere vil våkne opp og anstrenge deres evner, ja, prøve mine ord og utøve tro i den minste grad, ja, selv om dere ikke kan gjøre mer enn ønske å tro, la dette ønske virke i dere inntil dere tror så mye at dere kan gi plass for en del av mine ord.”

Det andre prinsippet vi kan undervise om for å hjelpe våre elever å ta ansvar for sine vitnesbyrd er å være et lys for andre, kanskje spesielt for dem som strever. Denne generasjonen bryr seg sterkt om sine jevnaldrende og de som møter utfordringer i livet. President Nelson lærer oss å ikke dømme andre som strever.

“Hvis venner og familie skulle gå bort fra Kirken, må du fortsette å være glad i dem. Det er ikke opp til deg å vurdere en annens valg noe mer enn du fortjener å bli kritisert for å holde deg trofast.

Hør nå på meg når jeg sier: Bli ikke villedet av dem hvis tvil kan bli påvirket av ting du ikke kan se i deres liv.”

Skepsis og tvil kan være smittsomt, men det er også tro og håp. President Nelson fortsetter:

“La mest av alt dine skeptiske venner se hvor høyt du elsker Herren og hans evangelium. Overrask deres tvilende hjerte med ditt troende hjerte!

Når du tar ansvar for ditt vitnesbyrd og får det til å vokse, vil du bli et sterkere redskap i Herrens hender.”

Jeg tror det er med dette siste punktet, å lære våre elever hvordan de kan bli et redskap og en ressurs for Herren, at vi har en utrolig mulighet til å hjelpe unge voksne med deres vitnesbyrd. Lær dem å være et lys for andre. Lær dem å være en venn. Lær dem hvordan de kan være til nytte for andre. Og for dem som ikke har funnet sin tro ennå, lær dem hvordan de kan arbeide for å tjene andre. Mange vitnesbyrd blir til i det man tjener andre. Vitnesbyrdet som jeg mottok i Boston Massachusetts tempel, om at Kristus var svaret for ungdommen min, kom fordi jeg gjorde alt jeg kunne for å hjelpe. Lær våre elever hvordan de kan være et lys for andre, og deres vitnesbyrd vil vokse.

Vi underviser selvfølgelig at det går helt greit å ha spørsmål. Eldste Renlund vil snakke litt mer om dette i kveld. President Nelson forklarte, “Hvis du har spørsmål – og jeg håper du har det – søk svar med et inderlig ønske om å tro.” Men, som president Jeffrey R. Holland har bemerket, “Noen ganger kan vi opptre som om en ærlig erklæring av tvil er en større tilkjennegivelse av moralsk mot enn en ærlig erklæring av tro. Det er det ikke!” Når faren til det besatte barnet bønnfalte Frelseren, “Herre, jeg tror; hjelp du min vantro”, var utgangspunktet hans en trosposisjon. Han lærte som en tenåring – eller jeg lærte som en tenåring, da jeg bragte et trosdilemma til min far, jeg trodde jeg var utrolig smart og at jeg hadde kommet på noe han aldri hadde tenkt på. Som 15-åring, var jeg smartere enn faren min, som alltid vant alle diskusjoner. Og nå hadde jeg et utrolig vanskelig spørsmål til ham. Snarere enn å svare på spørsmålet mitt, sa han rett og slett, “Clark, jeg har hatt det spørsmålet før også. Og i mitt liv, har jeg hatt to bunker med spørsmål: En bunke med ting jeg vet, og en med det som virker vanskelig å forstå. Over tid har jeg kommet frem til at bunken med ting jeg vet bare fortsetter å vokse, og bunken med det jeg ikke forstår minker gradvis.”

Om du beveger deg fremover i tro, lover jeg deg at det vil skje. Det betyr ikke at vi ikke svarer på spørsmål eller bekymringer som andre har, men vi hjelper dem å bevege seg fremover i tro. Dette er det jeg tror eldste Larry Corbridge sa i sin andakt ved BYU, da han ba studentene her på campus om å konsentrere seg om de viktigste spørsmålene, og la de mindre viktige spørsmålene finne sitt svar med tiden. President Nelson minner oss gjentatte ganger om at å bygge et vitnesbyrd bør også innbefatte at vi ser hen til sannhetsfylte kilder. “Gi [ditt vitnesbyrd] sannhet. Ikke forurens det med ikke-troende menn og kvinners falske filosofier, og deretter undre deg over hvorfor vitnesbyrdet ditt svekkes.” Noen unge voksne føler at den eneste måten å få en sterk tro på er å vende seg mot våre kritikere og fiender av Kirken. På en eller annen måte vil det gjøre et vitnesbyrd sterkere. Under slike omstendigheter, bør vi hjelpe våre elever med å se på intensjonens integritet. Korihor, Nehor og Sherem forsøkte ikke å bygge opp sine tilhengere, men prøvde bare å rettferdiggjøre sine egne gale valg, og fremme sine personlige agendaer. Lær deres elever at “noen kilder kan til og med være laget bevisst for å skape mistillit, frykt og tvil.” Hjelp dem å se hen til levende profeter, til Skriftene, og til Kirkens pålitelige ledere.

En av de viktigste sannhetskildene vi kan vende oss til er Den hellige ånd. Lær elever hvordan de kan forstå hva de føler når Den hellige ånd er til stede, og å kjenne igjen hvordan den forlater oss når sannhet blir feilaktig fremstilt. Jeg hadde nylig en lærerik opplevelse om dette temaet i en spørsmål-og-svar sesjon med president Henry B. Eyring og rektor Keoni Kauwe på BYU-Hawaii. En student spurte oss om hvor de kunne trenge Den hellige ånd i livet sitt. President Eyring siterte president Nelsons uttalelse at “I tiden fremover vil det ikke være mulig å overleve åndelig uten Den hellige ånds veiledende, rettledende, trøstende og konstante innflytelse,” og ba meg om å svare på studentens spørsmål. Dette var et spørsmål jeg hadde besvart hundrevis av ganger som rektor ved BYU-Idaho. Jeg svarte at studenter vil trenge å ha Ånden med seg mens de tar avgjørelser om hva de skal studere, hvem de skulle gå på date med, hvor de skulle bo, hvilken jobb de skulle ta, og så mange andre livsavgjørelser som treffer våre unge voksne. President Eyring ba deretter studenten om å lese president Nelsons uttalelse igjen. Denne gangen stoppet han på ordet overleve. President Eyring presiserte at profeten bevisst hadde brukt ordet overleve. Han forklarte at elevene levde i en tid der motstanderen var så effektiv i å forvrenge sannheten at om de ikke hadde Den hellige ånd med seg, ville de bli villedet om evangeliets mest grunnleggende sannheter. I sin tale “Tenk celestialt!”, erklærer president Nelson, “Det er ingen ende på motstanderens bedrag. Vær så snill og vær forberedt. Ta aldri imot råd fra dem som ikke tror. Søk veiledning fra røster du kan stole på – fra profeter, seere og åpenbarere og fra Den hellige ånds hvisken.”

Brødre og søstre, la oss lære våre elever hvordan de kan ta ansvar for sine vitnesbyrd. Lær dem å arbeide for det, eie det, ta vare på det, og gi det næring så det kan vokse. For å oppnå dette, la oss lære dem å bruke sin handlefrihet, å være et lys for andre, å stille spørsmål i tro, å se hen til sannhetsfylte kilder, og å lære å stole på Den hellige ånd. Strengthening Religious Education-direktivet gir oss oppdraget om å gjøre dette med overbevisning. Deres innsats gir frukter. Ikke bli overbevist av narrativene utenfra. Rekordmange unge voksne deltar i institutt. Unge voksne studerer ved Kirkens universiteter i rekordantall. Det er en bølge av tro i hele Kirken, selv i disse vanskelige tidene. Våre elever lærer å ta ansvar for sine vitnesbyrd, og de kommer nærmere Jesus Kristus. Jeg har et vitnesbyrd om vår Frelser. Jeg vet at Mormons bok er sann. Og jeg vitner om at dens formål er å vitne om at Jesus er Kristus. La oss invitere våre elever til å finne disse samme sannheter. I Jesu Kristi navn. Amen.