Håndbøker og kall
3. Prestedømsprinsipper


“3. Prestedømsprinsipper”, Generell håndbok: Tjeneste i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige (2026).

“3. Prestedømsprinsipper”, Generell håndbok.

familie som spaserer i nærheten av tempelet

3.

Prestedømsprinsipper

3.0

Innledning

Prestedømmet er Guds myndighet og kraft. Gjennom prestedømmet utfører vår himmelske Fader sitt verk med “å tilveiebringe mennesket udødelighet og evig liv” (Moses 1:39). Gud gir myndighet og kraft til sine sønner og døtre på jorden så de kan hjelpe til med å utføre denne gjerningen (se kapittel 1).

3.1

Prestedømmets gjengivelse

Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige er den eneste organisasjonen på jorden med prestedømsmyndighet. Profeten Joseph Smith mottok Det aronske prestedømme og dets nøkler av døperen Johannes (se Lære og pakter 13:1). Han mottok Det melkisedekske prestedømme og dets nøkler av apostlene Peter, Jakob og Johannes (se Lære og pakter 27:12–13).

I Kirtland tempel viste Moses, Elias og Elijah seg for Joseph Smith og overdro til ham den ytterligere myndighet som var nødvendig for å utføre Guds verk i de siste dager (se Lære og pakter 110:11–16).

Hvert medlem av Det første presidentskap og De tolv apostlers quorum har alle disse prestedømsnøklene i dag. Disse lederne kaller og bemyndiger andre medlemmer av Kirken til å bruke Guds prestedømsmyndighet og -kraft til å hjelpe til i Hans verk med å frelse og opphøye sjeler.

3.2

Prestedømmets velsignelser

Ved pakter og prestedømsordinanser gjør Gud store velsignelser tilgjengelige for alle sine barn. Disse velsignelsene omfatter:

  • Dåp og medlemskap i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.

  • Den hellige ånds gave.

  • Deltagelse i nadverden.

  • Myndighet og kraft til å virke i kall og oppdrag i Kirken.

  • Å kunne motta patriarkalske velsignelser og andre prestedømsvelsignelser til helbredelse, trøst og veiledning.

  • Å bli begavet med Guds kraft i tempelet.

  • Å bli beseglet til sine familiemedlemmer for evigheten.

  • Løftet om evig liv.

Guds barn kan motta disse velsignelsene ved prestedømmet og oppleve stor glede når de etterlever Jesu Kristi evangelium.

3.3

Det melkisedekske prestedømme og Det aronske prestedømme

I Kirken har prestedømmet to deler: Det melkisedekske prestedømme og Det aronske prestedømme (se Lære og pakter 107:1).

3.3.1

Det melkisedekske prestedømme

Det melkisedekske prestedømme er “Det hellige prestedømme etter Guds Sønns orden” (Lære og pakter 107:3). Det er den kraft hvorved Guds sønner og døtre kan bli som ham (se Lære og pakter 84:19–21; 132:19–20).

“Det melkisedekske prestedømme har retten til å presidere.” Det har “kraft og myndighet over alle kirkens embeder i alle verdens tidsaldre til å forvalte i åndelige ting” (Lære og pakter 107:8). Ved denne myndigheten leder og administrerer Kirkens ledere hele Kirkens åndelige arbeid (se Lære og pakter 107:18).

Kirkens president er den presiderende høyprest over Det melkisedekske prestedømme (se Lære og pakter 107:65–67). Stavspresidenten er den presiderende høyprest i staven (se Lære og pakter 107:8, 10; se også kapittel 6 i denne håndboken). Biskopen er den presiderende høyprest i menigheten (se Lære og pakter 107:17; se også kapittel 7 i denne håndboken).

For informasjon om embedene og ansvarsoppgavene i Det melkisedekske prestedømme, se 8.1.

3.3.2

Det aronske prestedømme

Det aronske prestedømme er “utledet av … Det melkisedekske prestedømme” (Lære og pakter 107:14). Det omfatter nøklene til:

  • Englers betjening.

  • Omvendelsens evangelium.

  • Å forrette i ytre ordinanser, herunder dåp til syndenes forlatelse.

(Se Lære og pakter 13:1; 84:26–27; 107:20.)

Biskopen er president for Det aronske prestedømme i menigheten (se Lære og pakter 107:15).

For informasjon om embedene og ansvarsoppgavene i Det aronske prestedømme, se 10.1.3.

3.4

Prestedømsmyndighet

Prestedømsmyndighet er fullmakt til å representere Gud og handle i hans navn. I Kirken utøves all prestedømsmyndighet under ledelse av dem som har prestedømsnøkler.

Verdige mannlige medlemmer av Kirken mottar prestedømsmyndighet ved overdragelse av prestedømmet og ordinasjon til prestedømsembeder. Alle Kirkens medlemmer kan utøve delegert myndighet når de beskikkes eller får i oppdrag å hjelpe til med å utføre Guds verk. Medlemmene er ansvarlige overfor Gud og dem han har utpekt til å presidere, for hvordan de utøver hans myndighet (se 3.4.4).

3.4.1

Prestedømsnøkler

Prestedømsnøkler er myndighet til å lede bruken av prestedømmet på vegne av Guds barn. Bruk av all prestedømsmyndighet i Kirken ledes av dem som har prestedømsnøkler (se Lære og pakter 65:2).

3.4.1.1

De som innehar prestedømsnøkler

Jesus Kristus innehar alle prestedømsnøklene. Under hans ledelse, gis prestedømsnøkler til menn til bruk i bestemte kall for å hjelpe til med å utføre Guds verk, som forklart nedenfor.

Herren har overdratt til hver av sine apostler alle nøkler som henhører til Guds rike på jorden. Den levende apostel som har hatt sitt embede lengst, Kirkens president, er den eneste person på jorden med myndighet til å utøve alle prestedømmets nøkler (se Lære og pakter 81:1–2; 107:64–67, 91–92; 132:7).

Under ledelse av Kirkens president, gis følgende lokale prestedømsledere nøkler slik at de kan presidere i sine ansvarsområder.

  • Stavs- og distriktspresidenter

  • Biskoper og grenspresidenter

  • Presidenter for Det melkisedekske og Det aronske prestedømmes quorumer

  • Tempelpresidenter

  • Misjonspresidenter og presidenter for misjonæropplæringssentre

  • Presidenter for Kirkens historiske steder.

Disse lederne mottar prestedømsnøkler når de beskikkes til sine kall.

Prestedømsnøkler gis ikke til andre, herunder rådgivere til lokale prestedømsledere eller presidenter for Kirkens organisasjoner. Disse lederne får delegert myndighet når de beskikkes og når de mottar oppdrag under ledelse av dem som innehar prestedømsnøkler. Presidenter for Kirkens organisasjoner presiderer under ledelse av dem som har prestedømsnøkler (se 4.2.4).

menighetsrådsmøte

3.4.1.2

Orden i Guds verk

Prestedømsnøkler sikrer at Guds verk med å frelse og opphøye sjeler utføres på en ordnet måte (se Lære og pakter 42:11; 132:8). De som har prestedømsnøkler, leder Herrens verk innenfor sine ansvarsområder. Denne presiderende myndighet gjelder bare for de spesifikke ansvarsoppgavene i lederens kall. Når prestedømsledere avløses fra sine kall, har de ikke lenger disse nøklene.

Alle som virker i Kirken, beskikkes eller utpekes under ledelse av en som har prestedømsnøkler.

3.4.2

Overdragelse av og ordinasjon i prestedømmet

Under ledelse av dem som innehar prestedømsnøkler, overdras Det aronske prestedømme og Det melkisedekske prestedømme til verdige mannlige medlemmer av Kirken (se Lære og pakter 84:14–17). Etter at det aktuelle prestedømmet er overdratt, ordineres vedkommende til et embede i dette prestedømmet, for eksempel diakon eller eldste. En prestedømsbærer utøver prestedømmet i henhold til dette embedets rettigheter og plikter (se Lære og pakter 107:99).

Enhver mann i Jesu Kristi Kirke skulle gjøre sitt beste for å være verdig til å motta og bruke Det melkisedekske prestedømme for å kunne utføre tjeneste for andre. Når en mann mottar dette prestedømmet, inngår han en pakt om trofast å utføre sitt prestedømsansvar. Han mottar også en ed eller et løfte fra Gud om evige velsignelser (se Lære og pakter 84:33–44; se også Veiledning til Skriftene, “Prestedømmets ed og pakt”).

For mer informasjon om overdragelse av og ordinasjon i prestedømmet, se 8.1.1, 10.6, 18.10 og 38.2.5.

3.4.3

Delegering av prestedømsmyndighet for å kunne utføre tjeneste i Kirken

Prestedømsmyndighet til å utføre tjeneste i Kirken delegeres til medlemmer på følgende måter:

  • Ved å beskikke til et kall i Kirken

  • Etter oppdrag fra Kirkens presiderende ledere

3.4.3.1

Beskikkelse

Når Kirkens medlemmer beskikkes under ledelse av dem som innehar prestedømsnøkler, får de myndighet fra Gud til å handle i dette kallet. For eksempel:

  • En kvinne som blir kalt og beskikket av biskopen som Hjelpeforeningens president på menighetsplan, får myndighet til å lede Hjelpeforeningens arbeid i menigheten.

  • En mann eller kvinne som blir kalt og beskikket av et medlem av biskopsrådet som Primær-lærer, får myndighet til å undervise Primær-barn i menigheten.

Alle som er kalt og beskikket, virker under ledelse av dem som presiderer over dem (se 3.4.1.2).

Når Kirkens medlemmer avløses fra et kall, har de ikke lenger myndigheten som er knyttet til det.

For mer informasjon om beskikkelse av medlemmer til kall i Kirken, se 18.11.

3.4.3.2

Oppdrag

Kirkens presiderende ledere kan delegere myndighet etter oppdrag. Når menn og kvinner får disse oppdragene, får de myndighet fra Gud til å handle. For eksempel:

  • Det første presidentskap og De tolv apostlers quorum delegerer myndighet til syttier som har fått i oppdrag å administrere områder og presidere på stavskonferanser.

  • Misjonspresidenter delegerer myndighet til mannlige og kvinnelige misjonærer som har fått i oppdrag å lede og lære opp andre misjonærer.

  • Myndighet delegeres til Kirkens medlemmer som virker som omsorgsbrødre og omsorgssøstre. Dette skjer når de tildeles under biskopens ledelse av eldstenes quorumspresident eller Hjelpeforeningens president.

Myndighet som delegeres etter oppdrag, er begrenset til de konkrete ansvarsoppgavene og oppdragets varighet.

For mer informasjon om oppdrag ved delegering, se 4.2.5.

3.4.4

Rettferdig bruk av prestedømsmyndighet

Kirkens ledere og medlemmer bruker overdratt eller delegert prestedømsmyndighet til å velsigne andre.

Denne myndigheten kan bare anvendes i rettferdighet (se Lære og pakter 121:36). Den utøves ved overtalelse, langmodighet, mildhet, saktmodighet, kjærlighet og vennlighet (se Lære og pakter 121:41–42). Ledere rådfører seg med andre i enhetens ånd og søker Herrens vilje gjennom åpenbaring (se Lære og pakter 41:2). For informasjon om rådslagning med andre, se 4.2.3.

De som utøver prestedømsmyndighet, tvinger ikke sin vilje på andre. De bruker den ikke til egoistiske formål. Hvis noen bruker denne myndigheten urettferdig, “trekker himlene seg tilbake [og] Herrens Ånd bedrøves” (Lære og pakter 121:37).

Noen kall i Kirken innbefatter ansvar for å presidere. For informasjon om å presidere i Kirken, se 4.2.4.

to menn og en kvinne snakker sammen

3.5

Ordinanser og pakter

Gud sørger for ordinanser og pakter for å velsigne sine barn og gjøre dem i stand til å motta evig liv.

3.5.1

Ordinanser

En ordinans er en hellig handling som utføres i kraft av prestedømmet. Ordinanser har alltid vært en del av Jesu Kristi evangelium (se 1 Mosebok 1:28; Moses 6:64–65).

I mange ordinanser inngår enkeltpersoner pakter med Gud. Det gjelder for eksempel dåp, nadverden, begavelsen og ekteskapets beseglingsordinans. I andre ordinanser som patriarkalske velsignelser eller velsignelser av syke, inngår ikke enkeltpersoner pakter, men de kan motta veiledning og styrke til å holde pakter.

Ordinanser har symbolske betydninger idet de vender enkeltpersoner til vår himmelske Fader og Jesus Kristus. I ordinanser som omfatter pakter, underviser ordene, handlingene og andre symbolske elementer i ordinansen, enkeltpersoner om løftene de inngår med Gud og velsignelsene de kan motta ved sin trofasthet.

Hver ordinans lar enkeltpersoner motta rike, åndelige velsignelser. Herren åpenbarte: “I [prestedømmets] ordinanser blir guddommelighetens kraft tilkjennegitt” (Lære og pakter 84:20).

3.5.2

Pakter

En pakt er et hellig løfte mellom Gud og hans barn. Gud stiller betingelsene for pakten, og hans barn sier seg villige til å adlyde disse betingelsene. Gud lover å velsigne sine barn når de oppfyller pakten.

Pakter er sentrale i Guds verk med frelse og opphøyelse (se 1.2). Medlemmer inngår pakter med Gud når de mottar frelsens og opphøyelsens ordinanser (se 3.5.3). Alle som holder ut til enden ved å holde sine pakter, vil motta evig liv (se 2 Nephi 31:17–20; Lære og pakter 14:7; se også 1.1).

Foreldre, ledere i Kirken og andre hjelper enkeltpersoner å forberede seg til å inngå pakter når de mottar evangeliets ordinanser. De påser at vedkommende forstår paktene han eller hun vil inngå. (Disse paktene er forklart i avsnitt 3.5.3.) Når en person har inngått en pakt, hjelper de ham eller henne å holde den (se Moroni 6:4).

3.5.3

Ordinanser og pakter som er nødvendige for frelse og opphøyelse

Enkeltpersoner inngår pakter med Gud når de mottar ordinanser som er nødvendige for frelse og opphøyelse. De nødvendige ordinansene for frelsens og opphøyelse er:

  • Dåp.

  • Bekreftelse og Den hellige ånds gave

  • Overdragelse av Det melkisedekske prestedømme og ordinasjon til et embede (for menn).

  • Tempelbegavelse.

  • Tempelbesegling.

Levende personer mottar disse ordinansene for seg selv. Mange av Guds barn dør imidlertid uten mulighet til å motta ordinansene som er nødvendige for frelse og opphøyelse. I sin barmhjertige plan, har Gud gjort det mulig for levende personer å motta disse ordinansene på vegne av de døde. Disse hellige seremoniene utføres i templer.

For mer informasjon om å utføre ordinanser for de døde, se kapittel 28.

3.5.3.1

Dåp

Ved å motta dåpens ordinans inngår Guds barn et paktsforhold med ham som fører til evig liv (se 2 Nephi 31:17–18). De som blir døpt, inngår en pakt om at de er villige til å påta seg Jesu Kristi navn, holde Guds bud og tjene ham til enden (se 2 Nephi 31:7, 13–14; Mosiah 18:10; Moroni 6:3; Lære og pakter 20:37).

Dåp med vann må etterfølges av håndspåleggelse for Den hellige ånds gave.

3.5.3.2

Bekreftelse og Den hellige ånds gave

Frelseren sa: “Uten at en blir født av vann og Ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike” (Johannes 3:5). Dåp med vann etterfølges derfor av bekreftelse og mottagelse av Den hellige ånds gave ved håndspåleggelse (se Lære og pakter 20:41). I denne ordinansen blir enkeltpersoner bekreftet som medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige og bedt om å motta Den hellige ånd.

Når medlemmer utøver tro på Jesus Kristus, omvender seg og streber etter å holde dåpspakten, mottar de Den hellige ånds veiledning (se Mosiah 18:10). Den hellige ånd kan veilede, rettlede og rense dem fra synd gjennom hele livet og hjelpe dem å bli mer lik vår himmelske Fader og Jesus Kristus (se 2 Nephi 31:17; 32:5; 3 Nephi 12:48; 27:20). “Da er dere på denne snevre og smale sti som fører til evig liv” (2 Nephi 31:18).

3.5.3.3

Overdragelse av Det melkisedekske prestedømme og ordinasjon til et embede

Alle Guds evige velsignelser gjøres tilgjengelig for hans barn – døtre og sønner – gjennom Jesus Kristus og ordinansene og paktene som er nødvendige for frelse og opphøyelse (se 3.5.3). Overdragelse av Det melkisedekske prestedømme og ordinasjon til et embede er en nødvendig ordinans for at menn skal motta fylden av disse velsignelsene.

En mann som mottar Det melkisedekske prestedømme, inngår en pakt om å være trofast og foredle sitt prestedømskall og sine ansvarsoppgaver (se Lære og pakter 84:33). Gud lover med en ed at de som overholder denne pakten, vil bli helliggjort ved Ånden og motta alt Faderen har (se Lære og pakter 84:33–40; se også Veiledning til Skriftene, “Prestedømmets ed og pakt”, Evangeliebibliotek).

Prestedømsbærere har et hellig kall og ansvar for å representere Herren når det gjelder å hjelpe andre å komme til ham og forrette de ordinanser og pakter som er nødvendige for frelse og opphøyelse (se Alma 13:1–3, 6, 16). Når prestedømsbærere foredler dette kallet og ansvaret, blir de redskaper i Guds hender til å velsigne hans barn.

Guds velsignelser om evig liv er tilgjengelige for alle verdige menn, kvinner og barn. Alle som mottar Herrens tjenere – og som inngår og holder paktene forbundet med frelsens og opphøyelsens ordinanser – mottar Herren Jesus Kristus. Alle som mottar Jesus Kristus, mottar Faderen og alt Faderen har (se Lære og pakter 84:36–38; se også Matteus 10:40; Johannes 13:20; Lære og pakter 76:59).

3.5.3.4

Tempelbegavelse

Kirkens medlemmer som mottar tempelbegavelsen, inngår pakt om å:

  • Etterleve lydighetsloven.

  • Adlyde offerloven.

  • Adlyde Jesu Kristi evangeliums lov.

  • Holde kyskhetsloven.

  • Holde innvielsesloven.

Som en del av begavelsesordinansen blir man bedt om å bære det hellige prestedømmes kledning gjennom hele livet. Å holde paktene som er inngått i begavelsen, omfatter det hellige privilegium å bruke tempelkledningen (se 26.4.2).

Velsignelsene forbundet med å motta og holde begavelsens pakter, omfatter større kunnskap om Gud og hans plan, guddommelig beskyttelse og guddommelighetens kraft. (Se Lære og pakter 38:32; 84:19–21; 109:22; Se også 27.2 i denne håndboken.)

3.5.3.5

Tempelbesegling

I beseglingsordinansen inngår en mann og en kvinne en pakt med Gud og med hverandre. De inngår pakt og lover å ta imot hverandre som ektemann og hustru, rådføre seg med hverandre og arbeide sammen i kjærlighet og rettferdighet, og oppfylle sine guddommelig forordnede roller som mann og hustru og som far og mor.

En mann og en kvinne som er trofaste mot denne pakten, blir forenet som mann og hustru for all evighet. Paret har beseglet på seg, ved sin trofasthet, alle velsignelsene ved Guds evige pakt, hvorav det høyeste er opphøyelse med evige etterkommere (se Lære og pakter 132:19–20; se også 66:2; 131:1–4 og 27.3 og 38.4 i denne håndboken).

3.5.4

Nadverden

Frelseren innstiftet nadverden og befalte sine tilhengere å ta del i den til minne om ham (se Matteus 26:26–28; 3 Nephi 18:1–12; Moroni 6:5–6). Nadverden gir Kirkens medlemmer en hellig og regelmessig anledning til å reflektere over Jesu Kristi liv, tjenestegjerning og forsoning (se Lære og pakter 27:2, se også 29.2.1 i denne håndboken).

Ved å ta del i nadverden, vitner eller inngår vi pakt om at vi er villige til å påta oss Jesu Kristi navn og alltid minnes ham og holde hans bud. Når enkeltpersoner holder denne pakten, blir de lovet at de alltid vil ha Herrens ånd hos seg (se Lære og pakter 20:77, 79; se også 3 Nephi 18:7, 11). Gjennom Den hellige ånds helliggjørende kraft kan Herren rense dem gjennom hele livet (se 3 Nephi 27:20). Dermed kan de bevare en forlatelse for sine synder (se Mosiah 4:3–12).

Nadverdens ordinans hjelper Kirkens medlemmer å holde ut til enden ved å holde alle paktene de har inngått med Gud. Det er en gjentatt oppfordring om å omvende seg oppriktig og bli åndelig fornyet, og dermed utvikle oss for å bli mer lik Gud.

3.6

Prestedømskraft

Prestedømskraft er Guds kraft, som han bruker til å velsigne sine barn. Guds prestedømskraft strømmer til alle Kirkens medlemmer – både kvinner og menn – når de holder paktene de har inngått med ham. Medlemmene inngår disse paktene når de mottar prestedømsordinanser. (Se Lære og pakter 84:19–20.)

Velsignelsene ved prestedømskraft som medlemmene kan motta, omfatter:

  • Veiledning for sitt liv.

  • Åpenbaring for å vite hvordan de skal utføre arbeidet de er ordinert eller beskikket til, eller har fått i oppdrag å utføre.

  • Hjelp og styrke til å bli mer lik Jesus Kristus og vår himmelske Fader.

kvinne som mottar en prestedømsvelsignelse

3.7

Prestedømmet og hjemmet

Alle Kirkens medlemmer som holder sine pakter – kvinner, menn og barn – blir velsignet med Guds prestedømskraft i sitt hjem til å styrke seg selv og sin familie (se 3.5). Denne kraften vil hjelpe medlemmene å utføre Guds frelses- og opphøyelsesverk i sitt eget liv og i sin familie (se 2.2).

Menn som bærer Det melkisedekske prestedømme, kan gi prestedømsvelsignelser til familiemedlemmer for å gi veiledning, helbredelse og trøst. Ved behov kan Kirkens medlemmer også søke disse velsignelsene fra andre familiemedlemmer, omsorgsbrødre eller lokale ledere i Kirken. For mer informasjon om prestedømsvelsignelser, se 18.13 og 18.14.