President Jeffrey R. Holland: Lærer, disippel, vitne

En lydig gutt

Jeffrey Roy Holland ble født 3. desember 1940 i St. George i Utah i USA – den gang en landlig, i stor grad ukjent småby i det sørvestlige hjørnet av delstaten.

“Jeg hadde en idyllisk barndom,” sa han. “Jeg vokste opp med mer trygghet og uhemmet kjærlighet enn jeg kan forestille meg at et barn har.”

Hans mor, Alice, nedstammet fra hardføre pionerer som slo seg ned i St. George-området. Hans far, Frank, var den slags pioner noen ville karakterisere som en som har arbeidet seg opp på egen hånd. Han var aktiv og fikk innflytelse i byens anliggender.

Av sin far, sa Deborah Holland Millett, arvet hennes to brødre, Jeff og Dennis, irsk sjarm og vidd. Av sin mor tilføyde hun, lærte Jeff “alltid [å] gi uselvisk, uten noen tanke eller forventning om å få noe tilbake.”

Hans mor beskrev Jeff som en lydig gutt. “Han var alltid i kirken, og han ivaretok alltid sine prestedømsplikter,” sa hun.

Da han var ung, ga hun ham en gang tillatelse til å gå på en fest på betingelse av at han kom hjem innen kl. 22.00. Om kvelden, under festen, så han på et ur for å se hvor mye klokken var. Da han så at han bare hadde 15 minutter før han måtte være hjemme, løp han hele veien så han kunne komme tilbake i tide. Denne forpliktelsen om å holde sitt ord ble en vesentlig del av hans karakter.

For Jeff ble idrett “den sentrale glede i mitt liv da jeg vokste opp.” Han var medlem av Dixie High School amerikansk fotball- og basketball-lag i 1958. Han spilte også baseball og drev med løping. Senere ble han medkaptein på Dixie Colleges (nå Utah Tech University) basketball-lag, som vant et delstatsmesterskap.

Etter videregående skole ble han kalt til å virke i Den britiske misjon. Han ser tilbake på denne tjenesten som “det største åndelige vendepunkt i mitt liv – begynnelsen til min begynnelse” på moden vekst i evangeliet. Hans andre misjonspresident, eldste Marion D. Hanks i De sytti, “lærte meg å elske Skriftene, spesielt Mormons bok,” mintes president Holland. “Han hadde betydelig innflytelse på mitt liv.”

Før sin misjon hadde president Holland tenkt å bli lege. Men, sa han, “jeg kom hjem fra misjon med den tro at Gud ville at jeg skulle bli lærer.”

Mange år senere, etter at han ble kalt til De tolv apostlers quorum, sa hans bror Dennis at kallet ikke kom som noen overraskelse. “Alt Jeff noensinne ønsket å gjøre, var å undervise evangeliet til elever i et klasserom,” sa han. “Jeg var alltid sikker på at Herren hadde det samme målet i tankene for ham, men at størrelsen på klasserommet og antall elever var i en mye større skala enn det han så for seg.”

“En perfekt ledsager”

Gjennom idretten ble Jeff kjent med Patricia Terry, en cheerleader på videregående skole. De gikk ut sammen de siste to årene på videregående skole, og etter hans misjon fornyet de vennskapet sitt.

Jeffrey og Patricia Holland giftet seg i St. George tempel den 7. juni 1963. Han regnet alltid hennes tro, åndelighet og store nestekjærlighet blant de styrkende innflytelsene i sitt liv. “Hennes tro har alltid vært like ren, kraftfull og sterk som hos noen person jeg noensinne har kjent,” sa han.

Andre la merke til deres gjensidige åndelige styrke som ektepar.

President James E. Faust (1920–2007), annenrådgiver i Det første presidentskap, var en nær personlig venn. Han sa en gang at president Holland hadde “en dyp åndelighet kombinert med en eksepsjonell følsomhet” som gjorde ham i stand til å se eller føle ting andre kanskje ikke ville oppfatte. President Holland “bygget alltid opp mennesker og løftet folk og trakk folk til seg. Han har den fantastiske evnen til å få folk til å føle at de er hans aller beste venner.”

President Faust tilføyde: “Eldste Holland kommer som et par. Søster Holland er en perfekt ledsager for ham. De er et eksemplarisk par.”

Da Jeff nærmet seg avslutningshøytideligheten ved Brigham Young University i 1965, fikk han anledning til å undervise deltid på universitetet året etter mens han arbeidet på en mastergrad. Etter dette året med undervisning, fikk han jobb i Kirkens skoleverk der han skulle undervise i Institutt i Hayward-området i California i USA. Året etter ble han utnevnt til leder for Institutt i Seattle i Washington i USA, hvor han lyktes med å nå frem til unge mennesker.

Mens han underviste, forsto han snart at en varig karriere innen undervisning ville kreve en doktorgrad. Dette førte til at familien flyttet til New Haven i Connecticut, slik at han kunne studere ved Yale University. I senere år skulle han ofte komme til å sitere lærdommer fra sin tid på Yale – og de fleste av disse lærdommene var ikke akademiske. Som mesterlærer og inspirert lærer ville han bruke disse livslærdommene til å undervise evangeliets prinsipper.

I en generalkonferansetale i oktober 1999 mintes president Holland den smertefulle starten på reisen til Connecticut 30 år tidligere. Familien Holland hadde satt av sted fra St. George i en gammel bil, med nesten ingen penger, to små barn (en var tre måneder gammel) og alt de eide, pakket inn i en liten tilhenger. To ganger brøt bilen sammen på samme sted, bare 55 km fra St. George. To ganger måtte han gå til en småby i nærheten for å få hjelp før han forsto at bilen ikke ville klare turen.

I tilbakeblikk forestilte president Holland seg hva han kunne ha sagt til sitt mismodige, nedslåtte yngre jeg som trasket langs motorveien: “Ikke gi opp … Fortsett å prøve … Det finnes hjelp og lykke foran deg … Det vil gå bra til slutt. Stol på Gud og tro på det gode som skal komme.”

Så forsikret han dem som strever, søker Herrens hjelp eller velsignelser og undres på om de noen gang kommer til å motta dem: “Noen velsignelser kommer snart, noen kommer sent, noen kommer ikke før i himmelen, men de kommer til dem som tar imot Jesu Kristi evangelium. Dette bevitner jeg personlig.”

President Holland så den tiden han og søster Holland tilbragte ved Yale som en periode med intens lærdom – både akademisk og kirkelig. Kort tid etter deres ankomst i New England, ble han kalt til å virke i stavspresidentskapet. Pat, som hadde vært Hjelpeforeningens president i deres studentmenighet, ble kalt til Hjelpeforeningens president i deres nye menighet også. Det Jeffrey lærte i løpet av denne perioden, ville være til stor nytte senere da han tjente i to nye stavspresidentskaper og deretter som regionalrepresentant.

“Det jeg virkelig fikk, var en utdannelse i kirkens administrasjon,” sa han.

Etter at familien Holland kom tilbake til Utah i 1972, ble han kalt til leder for Kirkens nye gjensidige utdannelsesforening i det Melkisedekske prestedømme, hvor han samarbeidet tett med eldste James E. Faust og eldste L. Tom Perry i De tolv apostlers quorum, sammen med eldste Hanks. I 1974 ble bror Holland utnevnt til dekanus for utdannelse innen religion ved Brigham Young University. To år senere ble han utnevnt til Kirkens skolesjef. I denne rollen ble han i 1980 bedt om å lede en valgkomité for å finne en etterfølger for Dallin H. Oaks, som da var rektor ved BYU.

Da bror Holland ble innkalt til et møte med Det første presidentskap noen dager senere, antok han at møtet angikk oppdraget i valgkomiteen. Han ble lamslått da han ble bedt om å etterfølge president Oaks som den neste rektoren ved BYU.

Universitetet var “et kjært sted for meg”, sa president Holland senere, på grunn av den ånd han alltid følte der og hvordan BYU hadde berørt hans liv.

Fakultet, personal og elever tok godt imot familien Holland. Søster Hollands erfaring i evangeliet, sammen med sin nestekjærlige ånd, viste seg å være til stor hjelp i årene som familien Holland arbeidet som et team ved BYU. På det som på universitetsområdet kjærlig ble kjent som “Jeff og Pat show”, tilbød de i begynnelsen av hvert skoleår vennlige og tydelige åndelige råd som berørte manges liv. Noen av disse BYU-talene ble landemerker i den geografi som hans undervisning i evangeliet utgjorde.

I et intervju etter sitt første år som rektor ved BYU, talte han om å oppdage mange gode sider ved skolen som kunne poleres som en dyrebar edelsten. Men han bemerket at poleringen måtte gjøres med et øye for fortreffelighet og på et bredt spekter. Moralsk fortreffelighet, sa han, må være en vesentlig del av utdannelsen. Kanskje ingen annen universitetsrektor kan si at en del av hans skoles misjon er å bidra til “opphøyelse og evig liv til de menn og kvinner som kommer hit”. Mange år senere sa han at storheten ved BYU ikke var i dets fine fysiske infrastruktur eller dets vekst i akademiske fag eller lagidretter, men snarere i menneskene der.

Rektor Holland opplevde prøvelser og utfordringer mens han ledet BYU. Han ble kalt til å stå i spissen for en kampanje for universitetet der de skulle samle inn 100 millioner dollar, og han var ofte et mål for hets og kritikk fra motstandere av BYU Jerusalem Center da det ble bygget på siste halvdel av 1980-tallet. Men prosjektet ga ham en “spesiell forbindelse” med president Howard W. Hunter (1907–1995), som da var president for De tolv apostlers quorum, og igjen med eldste Faust. Den åndelige undervisningen han fikk var uvurderlig.

Kalt til De tolv

Da det ble Jeffrey Hollands tur til å bli avløst som rektor ved BYU, ble han, den 1. april 1989, kalt til De syttis første quorum. Fem år senere, den 23. juni 1994, ble han kalt til De tolv apostlers quorum. Dette kallet ga ham en dyp følelse av ærefrykt og takknemlighet.

“Det er helt klart at min største begeistring og den gledeligste av alle oppfatninger er at jeg har anledning til, som Nephi uttrykte det, å ‘tale om Kristus, [glede meg] i Kristus, [preke] om Kristus [og] profetere om Kristus’ (2 Nephi 25:26) hvor jeg enn befinner meg og hvem jeg enn er sammen med til mitt siste åndedrag”, sa han på Kirkens generalkonferanse i oktober 1994. “Det kan så visst ikke være noen større hensikt eller noe større privilegium enn å være et ‘[spesielt vitne] om Kristi navn i hele verden’ (L&p 107:23).”

En av læringsopplevelsene president Holland fikk i sitt kall, var en unik oppgave som han delte med president Dallin H. Oaks.

I august 2002, på et spesielt oppdrag fra Det første presidentskap, dro daværende eldste Holland som et apostolisk vitne til Chile, hvor han i to år sørget for lederskap og opplæring. Daværende eldste Oaks ble samtidig tildelt Filippinene.

“Eldste Hollands primære fokus var å gi et eksempel på å lede på Herrens måte,” står det i en historisk opptegnelse. “Han hjalp til med å lære opp nye ledere, og hadde tilsyn med omorganisering, nedleggelse og sammenslåing av hundrevis av menigheter og en rekke staver. Denne omorganiseringen og opplæringen var nødvendig på grunn av Kirkens raske vekst i landet. Hans lederskap bidro til å styrke enhetene og forberede Kirken i Chile for fremtiden.”

Han opprettet også noen viktige kontakter for Kirken ved å bli venner med nasjonale ledere i Chile, herunder landets president og hans hustru, som Kirken gjennomførte humanitær-prosjekter sammen med. Da hans oppdrag i Chile ble avsluttet, hadde han vanskelig for å si farvel.

“Dette øyeblikket – denne konferansen – er veldig vanskelig for meg,” begynte han i en avskjedstale på en regionalkonferanse den 11. juli 2004. Ved hjelp av spansk han hadde strevd med å lære i over to år, sa han til de chilenske hellige: “Jeg visste ikke at jeg ville bli så glad i dere … Dere vil alltid være i mitt hjerte.”

Så fortalte han på engelsk, ved hjelp av en tolk, sin visjon for Kirkens fremtid i deres land, “gitt, ikke som besøkende,” sa han, for “jeg er chilensk”. Han snakket om et “mirakel” som skulle finnes “i hjemmene” i Chiles fremtid – en fremtid fylt med åndelig styrke når rettferdige chilenske bærere av prestedømmet, søstre og ungdom vever lydighet mot evangeliets prinsipper inn sitt eget liv.

“Vi er ikke i Kirken for vår egen del,” la han til. Vi er i den for dem som kommer etter oss.”

Familieliv

President Hollands muntre, positive, åpne personlighet viste seg i alt han gjorde, men han klarte å holde sitt familieliv i stor grad privat. Historier og kommentarer fra hans barn viser imidlertid at i familien var han også en dyktig lærer.

Familien Holland har tre barn: Matthew, Mary Alice (McCann) og David. Alle var voksne da deres far ble kalt til apostel. Mary Alice og David husker begge sin fars villighet til å ofre for sine barn i deres oppvekst. Mary Alice sa at han alltid omhyggelig planla pappa-datter stevnemøter som han visste hun ville like, selv om aktivitetene ikke var hans favoritter. David husket tiden da faren brukte flere dager av sin travle timeplan til en reise på tomannshånd med sin yngste sønn.

Hans kunnskap og vitnesbyrd om vår himmelske Fader og hans plan var alltid en del av undervisningen i familien.

Matthew fortalte en historie om en opplevelse sammen med sin far da han lærte om åpenbaring. På en utflukt gikk de seg bort på veien hjem. Det var i ferd med å bli mørkt da de kom til et veiskille, og de kunne ikke huske hva som var riktig vei. President Holland foreslo at hans sønn skulle be. Etterpå spurte han Matt hvilken vei han trodde de skulle ta. Matt svarte at de skulle gå til venstre, og president Holland sa at han følte det samme.

Etter å ha gått i den retningen de var blitt enige om, kom de til en blindvei etter 10 minutter og måtte gå tilbake til veiskillet, hvor de gikk til høyre isteden. Mens han tenkte over det, spurte Matt sin far om hvorfor Herren ville gi dem et svar som førte dem på feil vei. Hans far svarte at det kanskje var den raskeste måten Herren kunne fortelle dem hvilken vei som var feil. Den andre veien var ikke kjent for dem, men de kunne trygt fortsette, vel vitende om at det var den rette.

Blant Matts kjæreste minner er den tiden familien tilbragte ved middagsbordet.

“Hver kveld var en slags familiens hjemmeaften fylt av latter, komplimenter, oppmuntring, interessante samtaler, vitnesbyrd, undervisning og uttrykk for kjærlighet,” sa han. “Du visste alltid at pappa var lykkeligst når han var hjemme sammen med familien sin.”

President Holland og familien hans hadde senere grunn til å sørge da søster Holland gikk bort 20. juli 2023. I begravelsen kalte president Holland henne “den beste kvinnen jeg noensinne har kjent”. Han tilføyde: “Hun var alt en ledsager kunne være i denne verden, og jeg takker Gud for at vi vil ha hverandre i den neste.”

Et apostolisk vitne

President Hollands omsorgsfulle taler som generalautoritet er kjent og verdsatt av Kirkens medlemmer. Hver tale var fylt med hans sterke vitnesbyrd om Jesu Kristi forsoning og Frelserens kjærlighet.

“Tillit til Guds barmhjertige natur står helt sentralt i det evangelium Kristus forkynte,” sa han. “[Jeg] vitner om at Frelserens forsoning ikke bare fjerner byrden av våre synder, men også byrdene av våre skuffelser og sorger, vår hjertekval og fortvilelse.”

Ved en annen anledning sa han: “Må vi bestemme oss for mer fullstendig å være Herren Jesu Kristi disipler, ikke bare i ord og ikke bare når det er beleilig, men i gjerning og i mot og tro, også når veien er ensom og når vårt kors er vanskelig å bære.”

Han vitnet også: “Vårt eneste håp om sann fullkommenhet er å motta den som en gave fra himmelen – vi kan ikke ‘fortjene’ den. Dermed gir Kristi nåde oss ikke bare frelse fra sorg og synd og død, men også frelse fra vår egen vedvarende selvkritikk.”

President Hollands fokus var alltid å hjelpe sine lyttere å forstå Frelserens sentrale rolle i vår Faders plan: “Hvis Jesus – hans navn, hans lære, hans eksempel, hans guddommelighet – kan være i sentrum for vår tilbedelse, vil vi styrke sannheten Alma en gang underviste: ‘det er mange ting som skal skje, men det er én ting som er viktigere enn alle disse … Forløseren [som] kommer og bor blant sitt folk’ [Alma 7:7].”

Hans vitnesbyrd om Jesus Kristus var uløselig knyttet til hans vitnesbyrd om profeten Joseph Smith og Mormons bok. Kraften i denne boken bidro til å forme hans læresetninger og hans liv:

“I min rolle som et vitne, ønsker jeg å erklære at de åndelige erfaringer og hellige bekreftelser jeg har mottatt med hensyn til Frelseren og hans gjenopprettede kirke, mottok jeg først som ung mann da jeg leste Mormons bok …

Mormons boks sannhet – dens opprinnelse, dens læresetninger og omstendighetene rundt dens fremkomst – står sentralt i sannheten om Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige …

Mormons bok bekrefter vår stadig større og mer sublime tro på at Jesus er Kristus, den levende Guds Sønn, verdens Frelser og Forløser.”

Selv om hans røst har stilnet, vil alle som noen gang har hørt eller lest president Jeffrey R. Hollands vitne om Herren og Frelseren Jesus Kristus, aldri glemme det – akkurat som de aldri vil glemme hans mektige taler.