Gud hjalp meg å reparere vennskapet mitt

Som barn hadde jeg ikke så mange gode samspill med jenter. Jeg syntes at de alltid representerte det "motsatte". Da jeg flyttet, strevde jeg fordi det var flere jenter i min nye menighet enn det var i min gamle menighet. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle snakke med dem.

Likevel var en jente i menigheten en av de første som ønsket meg velkommen. Det endte med at vi ble nære venner. En dag ga jeg henne en gave, men jeg visste ikke om hun ville like den. Hun misforsto gaven og trodde jeg var romantisk interessert i henne. Som følge av dette snakket vi ikke sammen på seks måneder.

Det var tøft fordi jeg virkelig ønsket å bli venner med henne. Jeg var redd for å be om unnskyldning på en gal måte og muligens gjøre ting verre. Men jeg savnet vennskapet hennes og hadde det forferdelig siden jeg hadde gitt henne en dårlig følelse. Før dette hadde jeg alltid synes det var litt kjedelig å be, men jeg begynte å be hele tiden til Herren om hjelp.

En dag mens jeg leste i Skriftene, kom jeg over Mosiah 18:9, der det står at vi skulle “trøste dem som trenger trøst”. Jeg innså at jeg ikke bare trengte å be om unnskyldning, men også prøve å trøste henne og vise større interesse for vennskapet vårt. Å gjøre ting på min måte fungerte ikke. Jeg trengte mer medfølelse og ydmykhet.

Herren ga meg det rette øyeblikket til å be om unnskyldning. Jeg dro sammen med mor for å ta med søsknene mine til en Primær-aktivitet i staven, og jeg så venninnen min der sammen med sin familie. Jeg ba Herren hjelpe og inspirere meg så jeg kunne snakke med henne, og jeg klarte å be om unnskyldning.

I dag er vi gode venner. Vi spøker mye, setter oss mål sammen og ser på oss selv som søsken. Å like noen betyr ikke alltid å være forelsket i dem. Noen ganger setter man bare pris på deres gode egenskaper og liker å være sammen med dem.

Jeg vet at Herren hjalp meg, for hvis det var opp til meg, ville jeg ikke ha lykkes. Jeg kunne ha snakket annerledes eller overdrevet unnskyldningene mine, og det ville ikke ha fungert. Jeg trengte noen utover meg selv.

Det er der det å spørre Gud kommer inn. Mange ganger ber jeg ikke om hjelp og prøver å gjøre alt på egenhånd. Men vi er ikke alene, ikke sant? Vi har alltid Gud ved vår side.

Gud velsigner meg, ikke alltid med det jeg ønsker, men alltid med det jeg trenger. I løpet av de seks månedene min venn og jeg ikke snakket sammen, måtte jeg lære å motta personlig åpenbaring og lytte til Den hellige ånd. Nå synes jeg det er lett å be, for jeg liker å samtale med min himmelske Fader.