Sollyset i mine stormer

Nylig gikk jeg gjennom noe veldig vanskelig. Min far og mor er separert, og mor arbeider i utlandet. Jeg vokste opp sammen med bestemoren min – det var hun som introduserte meg for evangeliet og Kirken. Men i år døde hun uventet.

Hun var den siste jeg trodde skulle dø. Noen ganger trodde jeg at jeg kom til å dø før henne fordi hun var så frisk! Hun viste aldri svakhet og var alltid sterk i mine øyne. Jeg forestilte meg aldri livet uten henne.

Etter at hun døde, ønsket jeg noen ganger at jeg også kunne dø. Jeg hadde tanker om å avslutte mitt eget liv. Men så gikk jeg på en ungdomsaktivitet på stavsplan der vi hadde en leksjon om frelsesplanen.

Jeg visste om frelsesplanen, men kanskje min forståelse av den var litt fordunklet på grunn av det som skjedde med bestemor. Mens jeg lyttet, tenkte jeg: “Jeg har glemt velsignelsene ved Jesu Kristi offer for meg.”

Det gikk opp for meg at Jesus Kristus døde for å frelse meg. Jeg burde ikke avslutte livet mitt på grunn av problemer som jeg har. Planen for lykke gir meg håp om at jeg kan få se bestemor igjen en dag, for livet slutter ikke når vi dør. Jeg må fortsette å følge Frelseren så jeg kan se henne igjen.

Etter at bestemor døde, flyttet kusinen min inn hos meg og ble vergen min. Søskenbarna mine er mine beste venner, men forandringen var fortsatt veldig vanskelig. Jeg måtte lære å gjøre alle pliktene som min bestemor pleide å gjøre. Jeg måtte vekke meg selv for å gå på skolen og ta vare på huset.

Biskopen hadde alltid snakket om selvhjulpenhet, så jeg søkte om det i Evangeliebibliotek. Det hjalp meg å lære å stå på egne ben.

Jeg har også fortsatt kontakt med min far. En dag kranglet vi. Jeg strevde virkelig med det, men plutselig fikk jeg anledning til å dra på tempeltur for ungdom. Mens jeg var i tempelet, følte jeg fred. Jeg tenkte ikke på problemene hjemme. Jeg tenkte ikke på at jeg var sint på faren min. Jeg tenkte på ting jeg kunne gjøre for å hjelpe ham. Jeg tenkte på å være et godt eksempel. Jeg tenkte på evige ting, på å bli beseglet til foreldrene mine i tempelet en dag. Jeg bestemte meg for å si unnskyld til far fordi jeg hadde kranglet med ham.

Jeg har lært alltid å fokusere på Jesus Kristus og vår himmelske Fader. Jeg får min styrke fra dem, og jeg husker at de støtter meg.

Å forstå frelsesplanen, spesielt Frelserens forsoning, hjalp meg å overvinne mine selvmordstanker. Det hjelper meg å føle fred ved å leve. Det gir meg håp om at jeg kan møte min bestemor på den andre siden av sløret igjen en dag.

Jesus Kristus er håpet som gjør at jeg kan fortsette livet mitt, selv om jeg har mange utfordringer. Hans kjærlighet til meg tar aldri slutt. Han er sollyset i mitt liv. Når det stormer eller regner, er han der. Han er min Frelser. Han er mitt hjem. Han er mitt liv. Han holder meg gående. Han er en av grunnene til at jeg elsker å leve.