Brann. Kniver. Danse. Og evangeliet.

Samoansk ildknivdans, eller ailao afi, er en moderne vri på en tradisjonell krigsdans. Det er et unikt talent, en form for kunst og uttrykk, og for mange, en måte å hedre sin kultur på.

Sånn forklarer tre ungdommer fra Hawaii i USA det:

Vivian, 18 år: “Tradisjonelt var det noe krigere gjorde med bare en kniv. Senere ble ild og snurring lagt til. Det er ganske likt drillsnurring, bare med ild i begge ender.”

Tui, 12 år: “Ildknivdans innebærer mye varme. Det er mye snurring også. Du kaster til og med kniven og beveger den rundt mens den snurrer.”

Joseph, 18 år: “Når ilden beveger seg, plystrer vinden og trommene spiller. Det ganske høylytt. Men for å være ærlig, er det et slags stille åndelig øyeblikk for meg, fordi det har så mye mening for meg. Ildkniv er en måte jeg knytter kontakt med familien min og kulturen min på.”

For disse ungdommene er ikke ildknivdans bare et fantastisk og sjeldent talent. Det har også gitt dem mange verdifulle livslærdommer om å holde seg nær Herren ved å etterleve evangeliet og hjelpe andre.

Når du danser med ildkniv, kan mange ting gå galt. Bensin kan komme over hele håndtaket og gjøre det glatt. Vinden kan også endre på ting og gjøre det vanskelig å ta imot kniven. Å stole på Herren mens jeg danser, har vært til stor hjelp for meg.

Et av mine favorittskriftsteder er Ordspråkene 3:5, som handler om å stole på Herren av hele sitt hjerte. Jeg tror det er viktig, for i det øyeblikket du opptrer, innser du at du legger ned all den øvelsen, men så handler det egentlig bare om deg, ildkniven og vår himmelske Fader.

Jeg liker å be til vår himmelske Fader: “OK, jeg har gjort arbeidet, vær så snill å veilede hendene mine.”

Det er mye forberedelser som kreves for ildknivkonkurranser. Jeg øver hver dag i omtrent seks måneder før konkurransen.

Det kan også være vanskelig, fordi jeg har så mye å gjøre. Men jeg gjør alltid plass til Herren ved å gå i kirken, på Unge menns aktiviteter og Seminar, og ved å lese i Skriftene og be. Når jeg gjør disse tingene, merker jeg en forskjell i dagen min. Alt ordner seg bare.

Jeg føler absolutt at Kristus er der for meg. Hvis du stoler på Herren og streber etter å sette ham først, vil han hjelpe deg med alt du trenger å gjøre.

Da jeg vokste opp, så jeg mine onkler og søskenbarn danse med ildkniv. Jeg syntes det var veldig kult, men jeg visste ikke om jeg kunne klare det selv. På videregående skole gjorde jeg det til et av mine mål å lære det. Etter at jeg hadde lært det, gjorde jeg målet mitt mer konkret: Jeg ønsket å konkurrere i en ildknivkonkurranse.

Ildkniv har hjulpet meg å få selvtillit. Når du danser, er det visse bevegelser der du kaster kniven opp, ser den i luften og deretter tar den imot. Jeg pleide å løpe vekk fra kniven etter at jeg kastet den i luften. Pappaen min lærte meg at jeg måtte bestemme meg for å gjennomføre trinnet og være trygg på meg selv.

Med tiden begynte jeg å fremstå med større selvtillit mens jeg opptrådte og i alt annet. Det er veldig fint, for nå kommer det noen ganger jenter bort til meg etter opptredener og sier de ble inspirert og også ønsker å prøve ildknivdansing. Jeg er så glad for at jeg inspirerer andre til å gjøre noe de trodde de kanskje ikke kunne.

Når jeg opptrer, er jeg ikke nervøs. Jeg føler meg begeistret. Jeg har lært at selv om jeg roter det til, kan jeg gjøre det til noe vakkert. Det er nesten som å male. Når en maler gjør en feil, kan han eller hun gjøre det til noe nytt. Noen ganger slipper jeg ildkniven, men jeg tar den opp igjen og fortsetter å danse.

Selvoppmuntring har hjulpet meg mye med min frykt. Istedenfor å ha tanker som: “Hva om jeg roter det til?” prøver jeg å ha tanker mer som: “Men hva om jeg gjør bra!”

Det har også blitt en rutine for meg alltid å holde en liten bønn før en ildknivopptreden. Bønn beskytter meg og hjelper meg å ha en god dans. Når jeg ber, føler jeg meg trygg på at jeg kommer til å gjøre det bra.

Før jeg utfører ildkniv, er jeg vanligvis nervøs. Hver gang før jeg skal på scenen, holder jeg en bønn. En gang, før jeg opptrådte, holdt jeg en bønn, og jeg følte meg varm og ikke redd. Da jeg danset, føltes det som om noen sto ved siden av meg.

Bønn hjelper meg virkelig til ikke å være nervøs. Etter at jeg har bedt, innser jeg at jeg bare har det gøy!

I sommer opptrådte vi med ildkniv i Romania og Bulgaria. Pappa ber oss alltid lære “Det er skjønnhet her på jord” (Salmer, nr. 153) på språket i de landene vi besøker. Vi gjør dette slik at vi kan synge den sammen som familie etter at vi har opptrådt.

Jeg synes budskapet om kjærlighet i hjemmet er viktig fordi det minner oss på å ha kjærlighet overalt. Jeg føler at jeg oppløfter andre mennesker og gjør dem glade. Og selv om de noen ganger ikke kan språket mitt, vet jeg at de har følt evangeliet delt gjennom våre talenter.

Nainoa A., 13 år

Budskapet om kjærlighet i hjemmet er viktig fordi hvis folk ikke vet at det er kjærlighet rundt dem, kan de være ulykkelige. Når det er kjærlighet hjemme hos meg, føler jeg fred og ro.

Ildknivdans er en måte disse ungdommene lar sitt lys skinne og deler sine talenter med andre på. “Jeg får opptre og dele talentene mine over hele verden med familien min. Det gjør meg glad inni meg å vite at hvis du deler talentene dine, vil du løfte andre,” sier Nainoa.

Nainoas eldre bror, Kawiki, sier ildknivdans minner ham om hvordan lys overvinner mørket. For ham er det å dele talentene sine som å dele sitt lys med andre.

Josef sier at når vi skinner, skinner vi for vår himmelske Fader. “Når vi deler det vi har med andre, velsigner vi ikke bare oss selv eller dem vi deler våre talenter med, men vi priser også på en måte vår himmelske Fader.”

Vivian sier at bestefaren alltid deler skriftstedet Matteus 5:16, som handler om å la vårt lys skinne for menneskene. “Jeg synes det er et bra skriftsted fordi du ikke trenger å være flink bare med ildkniv for å dele evangeliet med andre. Du kan være flink til hva som helst og bruke dine talenter til å dele evangeliet med andre på den måten.”