Jesusbarnet

Foto: Cristy Powell

Ett år hadde jeg en liten jobb flere ettermiddager for å spare penger til å kjøpe en julekrybbe. Jeg kjøpte en veldig billig modell med en liten stall av tre. Figurene forestilte barn kledd i julespill-klær. De var syv-åtte centimeter høye og var laget av hvitt porselen. Jeg valgte akkurat den julekrybben fordi vi hadde to små gutter – Caleb på tre år og Josh som var litt over ett år gammel.

Jeg tok med meg julekrybben hjem og satte den omhyggelig opp på hjørnebordet i stuen. Caleb ønsket umiddelbart å se den nye utstillingen. Jeg forklarte ham tålmodig hvor skjør hver del var, og at han ikke måtte røre den, men bare se på den med øynene. Jeg tok meg tid til å peke ut Josef med gjeterstaven og Maria som knelte ved siden av vuggen der Jesusbarnet lå. Det var en liten engel, tre vise menn og en gjeter med to små lam. Jeg plasserte omhyggelig hver figur på sin rette plass. Så lente Caleb og jeg oss tilbake og beundret stolt den nye dekorasjonen vår.

Neste morgen var Caleb raskere enn meg ned trappen. Omtrent et kvarter senere fulgte jeg etter ham ned, og på vei inn på kjøkkenet stoppet jeg opp for å se på den nye skatten min. Jeg ble overrasket over å finne den i fullstendig uorden! Alle figurene var blitt presset sammen i stallen. Det lot ikke til å være noen logikk i plasseringen, og jeg visste at Caleb måtte ha vært involvert.

Jeg plasserte omhyggelig hver figur tilbake på sin rette plass og gikk for å hente Caleb. Igjen forklarte jeg tålmodig hvor viktig det var å ikke røre de små figurene, for de kunne gå i stykker. Caleb var et lydig barn – det hadde han alltid vært – og jeg visste at det ikke ville skje igjen.

Tenk deg hvor overrasket jeg ble da jeg gikk ned trappen neste morgen og så oppstillingen i samme uorden som morgenen før. Denne gangen gikk jeg rett inn og hentet Caleb. Jeg satte ham foran julekrybben som var gjort helt om på, og spurte: “Rørte du krybben?” Han så opp på meg med sine runde blå øyne og svarte: “Ja.”

“Husker du at du ikke skal røre mammas krybbe?” spurte jeg. Igjen var svaret det samme: “Ja.”

“Hvorfor rørte du den da?” spurte jeg.

“Fordi de ikke kan se Jesus,” var det enkle svaret hans.

Jeg så nøye på krybben, og innså at det kanskje fantes en viss orden i uordenen. De klumsete, små hendene hans hadde forsøkt å plassere hver figur i en sirkel rundt den viktigste delen av modellen – barnet i krybben. De sto tett i tett i den lille stallen, og alle hadde fri sikt til barnet. Alle kunne se Jesus.

Det var en dyp lærdom.

Det sier seg selv at oppstillingen forble slik resten av julen, og det har den gjort hvert år siden den gang.

Interessant nok rørte Caleb aldri oppstillingen igjen etter at alle figurene var plassert i en sirkel rundt barnet. Han var fornøyd med plasseringen. Den viktigste personen hadde blitt fokus.

Hvor ligger ditt fokus denne julehøytiden?

Kan du se Jesus?