Julevuggene

Knirk, knirk, knirk.

Katies sko knirket mykt i snøen mens hun gikk til verkstedet. Da hun åpnet døren, kom den kjente lukten av olje og smørefett fra traktoren som pappa hadde reparert.

“Hvordan har min Katie det?” spurte pappa da hun kom inn.

“Jeg fryser!” Hun trampet snøen av støvlene. “Hva lager du?”

Han snudde seg mot arbeidsbenken. Trebiter lå spredt rundt en dukkevugge. Katie trakk pusten dypt. Kunne den være til henne? Kanskje det var til hennes yngre søster, Jane.

“Den er så søt,” sa Katie. “Er den til Jane?”

Pappa ristet på hodet. “Husker du herr Roy, mannen som jobbet med oss under innhøstingen?”

Katie nikket.

“Han og familien fant et hus de kunne leie, men de har det vanskelig,” sa pappa. “Han er bekymret for at de tre små jentene hans ikke skal få noen bra jul i år. Men moren din og jeg har noen spesielle gaver til dem.”

Katie gikk bort til den lille vuggen og vugget den frem og tilbake.

Pappa smilte. “Hvis du var en liten jente, vil du hatt denne vuggen?”

Hun lo. “Jeg er en liten jente!”

Så forsto Katie hvem vuggen var til. Den var til herr Roys døtre!

”Kan jeg hjelpe deg?”

“Du kan hjelpe meg å male,” sa pappa. Øynene hans strålte.

Pappa hadde laget tre vugger, en til hver av jentene. Han åpnet noen malingsspann, og Katie satte i gang. Hun malte dem dempet rosa, babyblå og lysegul. For hvert penselstrøk følte hun seg mer opprømt.

Hun snudde seg mot pappa. “Da jeg så den første vuggen, håpet jeg at den var til meg. Men det er så gøy å hjelpe til. Jeg håper jentene liker vuggene like mye som jeg liker å male dem.”

På julaften dro Katie og familien hennes hjem til familien Roy.

Bank, bank, bank. Katie banket på døren og ventet. Da døren ble åpnet, så hun en jente på sin alder med hvitblondt hår og en tynn gul kjole. To yngre jenter kikket frem bak henne.

Et øyeblikk senere dukket fru Roy også opp i døråpningen.

“God jul,” sa mamma.

Katie og familien hennes bar inn vuggene, tre innpakkede dukker og en stor eske full av julemat. Fru Roy så på, med tårer glitrende i øynene da hver av jentene valgte en vugge. Langsomt overvant jentene sin sjenanse. Med undrende ansikter pakket de nye babydukkene sine inn i de koselige teppene Katies mor hadde laget.

Katie satte seg ved siden av den eldste jenta. “Hva heter du?”

“Flossie”, sa jenta.

“Jeg heter Katie. Liker du vuggen?” spurte hun.

Flossie smilte bredt. “Den er det fineste jeg noen gang har hatt.”

“Jeg er glad du liker den. Jeg hjalp til med å male den!”

“Takk,” hvisket hun mens hun la de små armene rundt Katie.

Pappa lukket døren idet de forlot familien Roys hus. Han klemte Katies skulder. “Hva synes du er det beste med julen?”

Katie så opp på pappa med et smil. “Før syntes jeg det var å få en gave, men nå synes jeg det kanskje er å gi en gave til noen andre.”

Illustrasjoner: Melissa Manwill Kashiwagi