Fred gjennom bønn

“Høyere, far!” ropte Mary.

Far lo og ga husken enda et kraftig dytt. Husken var knyttet til et stort tre som strakte seg ut over Mississippi-elven. Mary elsket brisen i ansiktet og kilingen i magen mens hun svingte ut over vannet og tilbake.

“Min tur nå!” sa Elizabeth.

Mary hoppet av husken for å la søsteren få sin tur.

Marys familie bodde i Nauvoo. Foreldrene hennes hadde sluttet seg til Kirken for noen år siden, og de solgte alt de eide for å flytte dit og være sammen med de andre hellige.

Nauvoo var et veldig travelt sted. Det kom nye folk hver dag. Å bygge en ny by krevde hardt arbeid, og barna hjalp også til. Å hjelpe til fikk Mary til å føle seg voksen og viktig. Noen ganger hjalp hun til ved å gi far lunsjen hans mens han arbeidet på det nye tempelet.

På søndag tok Mary på seg den fineste kjolen sin og hjalp brødrene og søstrene sine å gjøre seg klare til kirken. Alle samlet seg under trærne for å lytte til profeten Joseph Smith undervise om Jesus Kristus. Mary likte å lære om hvordan de kunne bo hos vår himmelske Fader igjen en dag. Profeten hadde sett og hørt så mange fantastiske ting.

Men noen andre likte ikke profeten. Mary hadde hørt historier om folk som ønsket å skade ham.

En sommerkveld hjalp Mary mor å rydde opp etter kveldsmaten. Så kom far hjem. Han hadde tårer i øynene.

“Hva skjedde?” spurte mor.

“Profeten Joseph har blitt drept,” sa faren.

Mor begynte også å gråte. “Hvordan kan Kirken fortsette uten ham?” spurte hun.

Mary følte seg så lei seg og redd. Hun visste at profeten var Guds utvalgte tjener. Hvordan kunne vår himmelske Fader la dette skje?

Hun begynte å gråte og løp ut av huset og ut i hagen. Etter å ha falt ned på kne i nærheten av noen busker, begynte Mary å be. “Å, himmelske Fader, hva skal vi gjøre? Profeten vår har blitt drept.” Tårer trillet nedover ansiktet hennes.

Så kom en mild stemme til Marys sinn. Jeg vil oppreise en annen profet som skal lede mitt folk.

En fredelig og god følelse fylte hjertet hennes. Hun tørket øynene og løp tilbake til huset så fort hun kunne.

“Mor! Far!” sa Mary. “Jeg holdt en bønn, og min himmelske Fader svarte meg.” Hun fortalte dem om stemmen og den fredelige følelsen hun følte.

Da mor og far klemte henne, visste Mary at ting ville ordne seg. Hun var fortsatt lei seg, og hun visste at det ville komme vanskelige tider fremover. Men vår himmelske Fader ville fortsette å veilede dem og hjelpe dem.

Illustrasjoner: Kristin Sorra