Går til kirken

“Mamma, våkn opp,” hvisket Kupa.

“Solen er ikke oppe ennå.” gjespet mamma. “Kan du ikke bare sove litt til?”

“Jeg gleder meg sånn,” sa Kupa. “Det er søndag, og vi kan gå i kirken!”

“Greit. Du vinner,” sa mamma. “Men jeg trenger din hjelp til å gjøre søstrene dine klare.”

Kupa likte å hjelpe mamma. Hun begynte med å koke maismel for å lage sadza til lillesøstrene Agnes og Sheila. Da de hadde spist, hjalp Kupa til med å rydde opp.

Kupa tok på seg favorittkjolen sin og valgte klær til søstrene sine. Det hørtes masse fnising på rommet da hun hjalp dem å kle på seg. Hun gledet seg sånn!

“Du er en god hjelper, Kupa,” sa mamma.

“Takk!” sa Kupa.

Før de gikk ut døren, bandt mamma Sheila på ryggen med et tøystykke. “Jeg er så glad dere to er store nok til å gå,” sa hun til Kupa og Agnes.

Mamma tok Kupas hånd, og de begynte å gå langs grusveien. Langt borte kunne Kupa se tempelet som ble bygget i Harare. “Jeg elsker å se tempelet,” sa Kupa.

“Jeg også,” sa mamma. “Vi er velsignet som bor der vi kan se det bli bygget.”

De tok en snarvei gjennom maisåkrene. Noen ganger stoppet de for å hvile og la Sheila få vri og strekke på seg. De snakket, sang sanger og lyttet til fuglene. Etter å ha gått i halvannen time, var Kupa så glad for å se kirken.

Kupa leste på skiltet: “Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.”

“Vi klarte det,” sa mamma. Hun løsnet tøystykket rundt Sheila.

“Og vi er tidlig ute igjen!” sa Kupa glad.

Snart hilste Kupa og mamma muntert på de andre som kom inn i bygningen. Kupa likte å være sammen med menneskene i kirken. Hun følte seg elsket der.

Kupa og familien hennes fant et sted å sitte. Det føltes godt å hvile bena. Da hun tok del i nadverden, tenkte hun på Jesus Kristus. Så lyttet hun oppmerksomt mens biskopen forklarte at det var fastesøndag og inviterte folk til å bære sitt vitnesbyrd.

Kupa så og lyttet mens andre kom frem foran i kirkesalen for å fortelle hva de trodde på. Hun ville at alle skulle vite at hun også hadde et vitnesbyrd. Kupa gikk frem i rommet. Hun var litt nervøs, men hun visste hva hun skulle si.

Hun pustet dypt, sto rakrygget og sa: “Jeg elsker å se tempelet. Jeg vet det er et spesielt sted å lære om vår himmelske Faders plan. Livet vårt er en spesiell gave fra ham. Jeg vet at Skriftene er sanne. Jeg vet at vår himmelske Fader og Jesus er glad i meg. Jeg prøver å være snill og hjelpsom som Jesus. Jeg vet at Kirken er sann. I Jesu Kristi navn. Amen.”

Kupa så på menneskene i rommet. De smilte til henne. Kupa smilte bredt og gikk tilbake til plassen sin. Mamma ga henne en klem da hun satte seg. Kupa var glad for at hun hadde mot til å bære vitnesbyrdet sitt. Kupa elsket søndagene.

Illustrasjoner: Fotini Tikkou