Avslutningsord

Jeg er sikker på at dere fikk med dere dette løftet: “Frelserens fred, glede og guddommelige kjærlighet.” Og måtte det bli deres. Og måtte dere handle på en måte som vil gi dere dette – gi dere disse velsignelsene på en rik måte.

Jeg spiste lunsj med president Oaks på fredag, og vi snakket om denne samlingen. Jeg sa – jeg kjente budskapet, løftet han ville gi dere – og jeg spurte ham hva mer han kunne si til dere. Og han sa at han vil at dere skal tenke på hva slags verden dere ønsker å gi videre til deres barn. For et spørsmål! Jeg vet ikke hvor mange av dere som tenker slike ting for øyeblikket, men det er et typisk profet-spørsmål. Og jeg ber om at de tingene som vi snakker om i kveld, forbereder dere til å forberede verden mer effektivt for deres barns komme, som han sa vil ha stor innflytelse på den.

Da jeg tenkte på president Oaks’ løfte til dere, tenkte jeg på andre profeter. Og jeg tenkte på Alma den yngre som fikk en så dramatisk daggry for sin tro. Livet hans besto som vi vet av ekstraordinær fornedrelse og energisk motarbeidelse av Kirken, helt til en dag da det forandret seg i en av de mest dyptgripende forvandlingene i Skriftene. Han sa blant annet i det øyeblikket: “Hvilken glede og hvilket strålende lys jeg så! Ja, min sjel ble fylt med glede, like stor som min smerte hadde vært.” Det er spesielt å tenke på det. Og å tenke på hans forvandling og deretter hva han gjorde og hvordan han handlet og hvem han velsignet.

Han talte om dem hvis sjel – dette er senere nå – han talte om dem hvis sjel utvidet seg og “synge[r] den forløsende kjærlighets sang”. Jeg elsker det uttrykket. ‘Synge den forløsende kjærlighets sang’ Og han ønsket at hans folk skulle forstå det og forstå hva de gikk glipp av hvis de ikke sang den forløsende kjærlighets sang. Så han prøvde og prøvde og prøvde og arbeidet og arbeidet og arbeidet for å hjelpe dem å forstå det. Han stilte dem spørsmål som ville lede dem i den retningen som ville hjelpe dem å forstå. Han spurte: “Er [du] blitt åndelig født av Gud? Forestill deg at du er i den forsamlingen. “Ser dere fremover med troens øyne?” spurte han. Herlig å tenke på å være der. Og så, på vidunderlig vis, spurte han: Hvis dere har erfart en forandring i hjertet, og hvis dere har følt en trang til å synge den forløsende kjærlighets sang, vil jeg spørre dere: Har dere denne følelsen nå?” Wow. “Har dere denne følelsen nå?”

Jeg vet ikke hva dere tenker, men jeg har lurt på hvordan det å være i en av disse forsamlingene, en av disse gruppene, der han stilte disse spørsmålene og underviste og lengtet etter å hjelpe dem å forstå hva han hadde lært å forstå i sin ekstraordinære forvandling og sin ekstraordinære omvendelse. Jeg forestiller meg ham i en setting og at han ser ut på en stor gruppe, antar jeg. Noen av dem kjente han – og kanskje kjente han mange av dem – og sa: “Har dere denne følelsen nå?” Alle slags bilder dukker opp i tankene. En ung mann som rekker opp hånden og sier noe sånt som: “Du Alma, jeg strever også, for i stormen i går blåste teltet mitt over ende i går kveld.” Det skulle liksom være morsomt. Det er forferdelig. Ja, teltet hans veltet.

Så la oss gå tilbake til mye mer hvordan det godt kan ha vært. I en annen forsamling, en annen dag, stiller Alma dette spørsmålet: “Har dere denne følelsen nå?” Og jeg tenker på en annen. Jeg tenker på en ung mann, kanskje tidlig i 20-årene, jeg vil kalle ham Samuel, som faktisk rakte opp hånden i forestilte samhandling. Og han sier til Alma: “Jeg strever. Jeg frykter at avlingen min kommer til å svikte.” Og videre sier han: “Du kjenner Rebecca. Du vet hva jeg føler for Rebecca. Men jeg er bare ikke sikker på hva hun føler for meg.” Og han har Almas oppmerksomhet. Og så sier han: “Og lamanittene kommer nærmere.”

Så når Alma tenker, ser på ham - er jeg sikker på - med stor kjærlighet, og sier til Samuel: “Vel, dette er virkelige bekymringer, Samuel. Og de tynger deg. Men Samuel, du vet hvem du er. Du vet hvem du er. Du vet hvem din Frelser er. Du vet at din kjærlige Fader i himmelen vil sende sin Frelser for å forløse deg. Og du vil bli omfavnet i din Frelsers armer. Samuel, du vet hvordan dette utspiller seg.” Og så med større kraft. “Samuel, dette er tro. Samuel, dette er tro.” Og i den forsamlingen er det naturligvis andre som absolutt “føler det nå”. Men det var andre som Samuel – sannsynligvis mange, jeg vet ikke. “Samuel, dette er tro. Samuel, vær snill og syng den forløsende kjærlighets sang.” Og med det kan jeg se Alma stråle mot ham som om han vil laste det ned til Samuel, noe jeg er sikker på var hans absolutte hensikt. “Samuel, syng den forløsende kjærlighets sang.”

Vel, kjære venner, dette er noe vi alle kan øve på. Alle dere – det store flertallet av dere – kjenner til disse grunnleggende sannhetene som Alma underviste Samuel og de andre. Dere kjenner disse sannhetene. Og dere vet mer, for dette er ikke hundrevis av år før Frelserens komme, dette er hundrevis av år, tusenvis av år, etter Frelserens komme. Vi har fremdeles en levende profet, og dere har en levende profet i dag som lover dere Frelserens fred, glede og guddommelige kjærlighet, og dere vet hvor dere kan finne den. Men det vil kreve at dere bringer dette – å bringe forståelsen av sannheten – frem i forgrunnen. Forgrunnen av ditt hjerte og forgrunnen av ditt sinn. Trekk det tett inntil slik at det er foran avlingens bekymringer, kjæresten som ikke er helt der ennå, og lamanittene som nærmer seg. Men vi har troen vår på nært hold, rett i forgrunnen. Ikke slik Samuel tydeligvis hadde det den gangen, med det i bakgrunnen. Lengst fremme er der vi trenger den. Og vi må øve på det. Vi trenger å øve dag ut og dag inn – slik dere lærte, mange av dere som har vært på misjon eller mange av dere har hatt vanskeligheter med å lære på andre måter. Men vi trenger vår tro i forgrunnen, og derfor, hva skal vi gjøre? Vel, vi skal synge en sang om forløsende kjærlighet sammen.

Det avsluttende musikalske stykket i dag vil være “La oss stevne frem” til den ekstraordinære Richard Elliotts arrangement, som vi er velsignet med å ha på orgelet i dag, dirigert av Marshall McDonald, fantastisk med dette koret. Men det vi skal gjøre, er å sammenligne vår sang før de synger på slutten, med å komme til forståelse av disse sannhetene, med reisen, om dere vil, med å synge den forløsende kjærlighets sang, og fullt ut godta at vi ikke er helt der, men vi kan strekke oss i den retningen, og alt vi trenger er vår tro lengst fremme og i forgrunnen med alt annet i bakgrunnen. Så det vi skal gjøre er først å synge de to første linjene av salmen sammen. Dere med koret. Og når dere gjør dette, er det helt akseptabelt om dere er litt uoppmerksomme, blir distrahert, hvis dere vil. Vi kan faktisk oppfordre dere til å være litt trege, som det er noen ganger, bare av og til, når dere går inn i en forsamling, og de ikke er helt med.

Jeg har aldri vært i en sånn selv. Men kan dere gjøre det? Bare første gang gjør vi det som kanskje en av de verste dere har opplevd. Og vi skal gjøre det – bare de to første strofene. Og ordene vil komme opp her nå, tror jeg. Når som helst nå.

[Forsamlingen og koret synger haltende “La oss stevne frem.”]

Fortvilet. Dette er en av mine favorittsalmer, og på mange måter er det en salme, en hymne, om forløsende kjærlighet. Og likevel, noen ganger synger vi den faktisk slik. Jeg måtte overtale, trygle, Richard Elliot om å spille det på den måten. Han sa: “Vel, hva vil organistene tenke rundt om i verden? Vil de være bekymret for at jeg er …?” Jeg sa: “Nei, vi trygler deg om å gjøre det slik. Det handler ikke om organisten. Det handler ikke om at det blir gjort dårlig. Det handler om at vi blir forvandlet når vi lærer å synge med forløsende kjærlighet. Når vi bringer vår tro lengst frem, og den er umiddelbart med oss, slik at den kan overskygge alt annet i klarhet, i lys.”

Ok, så bare for å gi oss et glimt av hvordan det kan være, og vi får et nytt forsøk på dette om et øyeblikk, skal vi få koret til å synge – hva er det, to strofer av refrenget? Takk, Marshall.

[Koret synger begeistret “La oss stevne frem.”]

Hva med det? Ok, det er alt vi trenger å gjøre. Så igjen, husk. Og i dette har salmer ord, de har strofer, og vi legger kraften, styrken og lyset, og energien i ordene og uttrykkene som teller. Og du gjør det sprudlende. Det spiller ingen rolle om du har en stygg sangstemme, men kjære vene, syng. Og dette er igjen parallellen for deg til å legge vekten der den trenger å være i ditt vitnesbyrd. Legg vekt der det må være slik Alma mente det, og på den måten president Oaks mener det når han lover deg fred, glede og guddommelig kjærlighet fra Frelseren når du deltar på Institutt og når du deltar på – utvider vi det til – nadverdsmøtet og alt annet som er hellig og vakkert. Men vi må jobbe og legge energien der.

Jeg tror det vi skal gjøre nå er å synge sammen tredje vers og refrenget sammen. Er dere klare til å gjøre det? Ok, denne gangen må dere på en måte gå inn for det.

[Forsamlingen og koret synger “La oss stevne frem.”]

Så, mye, mye bedre. Så mye bedre. Men husk hva vi representerer her. Vi kommer faktisk til å ha vår tro i forgrunnen. Og dere skal faktisk understreke ordene som teller. Og jeg tror vi har fremhevet et par, men du kan kjøre på med alt som taler til deg. Greit? Det er slik vi trenger å synge og hvordan vi ber dere innstendig om å synge der sangen ikke er så sterk, selv om du er den eneste. Men husk at dette representerer din voksende tro. Og å legge din tro i forgrunnen til tross for dine bekymringer, din usikkerhet og din frykt, i håp om at du vil oversråle dem.

Ok, vi skal prøve denne siste gangen sammen.

[Forsamlingen og koret synger begeistret “La oss stevne frem.”]

Hvordan føltes det? OK. Det krever handling, det krever visjon, det krever valg å sette de tingene vi trenger å understreke i vår åndelige forgrunn, slik at vi kan overstråle denne frykten, disse bekymringene, hvorav mange er helt reelle. Men jeg ber dere innstendig om å øve på dette. Nadverdsmøtet er én invitasjon der du kan øve på å gjøre det vakkert. Å synge når som helst er en annen. Men det er her, og måten vi legger vekt, og det er slik vi bringer vår tro i forgrunnen og måten Alma og president Dallin H. Oaks innbyr oss til å gjøre det på.

Kjære venner, takk for deres godhet. Måtte dere bli velsignet når dere prøver å legge vekten i livet der den hører hjemme. Takk for deres godhet. Jeg er så takknemlig for denne tiden sammen med dere. Og jeg er så takknemlig for at jeg oppdaget min tro i slutten av 20-årene, og kan være her sammen med dere i dag på denne vakre samlingen hvor vi snakker om tro, om lys, om glede og spesielt løftet om Frelserens fred, glede og guddommelige kjærlighet. Dette vitner jeg om i kjærlighet og med takknemlighet og i Jesu Kristi navn. Amen.