Pakten

Abraham ønsket å “være en som enda mer hengivent fulgte rettferdighet” (Abraham 1:2), så Gud inviterte ham til å inngå et paktsforhold. Abraham var ikke den første som hadde dette ønsket, og han var ikke den første til å motta en pakt. Det var tross alt en evigvarende pakt. Abraham søkte “fedrenes velsignelser” (Abraham 1:2) – velsignelser som ble gitt Adam og Eva ved pakt og deretter til folk som søkte disse velsignelsene flittig.

Guds pakt med Abraham lovet fantastiske velsignelser: et arveland, en stor etterslekt, tilgang til prestedømsordinanser og et navn som ville bli hedret i mange generasjoner fremover. Men denne pakten fokuserte ikke bare på velsignelsene Abraham og hans familie ville motta, men også på den velsignelse de ville være for resten av Guds barn. “Du skal bli en velsignelse”, erklærte Gud, “og i deg skal alle jordens slekter velsignes” (1 Mosebok 12:2–3).

Ga denne pakten Abraham, Sara og deres etterkommere privilegert status blant Guds barn? Bare i den forstand at det er et privilegium å velsigne andre. Abrahams familie skulle “bære denne tjenestegjerning og dette prestedømme ut til alle nasjoner” og dele “evangeliets velsignelser som er frelsens velsignelser, ja, det evige livs velsignelser” (Abraham 2:9, 11). Å være Guds paktsfolk betydde ikke at de var bedre enn andre. Det innebar at de hadde en plikt til å hjelpe andre å bli bedre.

Denne pakten var velsignelsen Abraham lengtet etter. Etter å ha mottatt den, sa Abraham i sitt hjerte: “Din tjener har søkt deg oppriktig, nå har jeg funnet deg” (Abraham 2:12).

Det var for flere tusen år siden, men denne pakten har blitt gjengitt i vår tid. Og den blir nå oppfylt i Guds folks liv. Oppfyllelsen av pakten går stadig fortere i de siste dager etter hvert som Guds verk går fremover og velsigner familier over hele verden. Og alle som, i likhet med Abraham, ønsker å være en som enda mer hengivent følger rettferdighet – alle som oppriktig søker Herren – kan være en del av den.

Du er et av paktens barn. Du inngår en pakt med Gud når du blir døpt og når du tar del i nadverden. Og du mottar paktens fylde med tempelets hellige ordinanser.

Gjennom disse paktene og ordinansene blir vi Guds folk. Vi er bundet til ham “med evige bånd”. “Når vi inngår en pakt med Gud,” har president Russell M. Nelson undervist, “forlater vi nøytral grunn for alltid. Gud vil ikke gå fra sitt forhold til dem som har smidd et slikt bånd til ham. Faktisk har alle som har inngått en pakt med Gud tilgang til en spesiell form for kjærlighet og barmhjertighet … På grunn av vår pakt med Gud vil han aldri bli trett i sin innsats for å hjelpe oss, og vi vil aldri bruke opp hans barmhjertige tålmodighet med oss.” Du vil se dette i historien om Guds paktsfolk i Det gamle testamente, og du vil se det i ditt eget liv som et av hans paktsbarn.

Dette er den dyrebare forståelsen som ble gitt oss på grunn av gjengivelsen av Abrahams pakt gjennom profeten Joseph Smith. Så når du leser om pakter i Det gamle testamente, må du ikke bare tenke på Guds forhold til Abraham, Isak og Jakob. Tenk også på hans forhold til deg. Når du leser om løftet om utallige etterkommere, må du ikke bare tenke på de millioner som i dag kaller Abraham sin far. Tenk også på Guds løfte til deg om evige familier og evig forøkelse. Når du leser om løftet om et arveland, må du ikke bare tenke på det landet som ble lovet Abraham. Tenk også på jordens celestiale fremtid – en arv lovet de “nedbøyde” som “venter på Herren” (Matteus 5:5; Salmene 37:9, 11). Og når du leser om løftet om at Guds paktsfolk vil velsigne “alle jordens familier” (Abraham 2:11), må du ikke bare tenke på tjenestegjerningen til Abraham eller profetene som nedstammer fra ham. Tenk også på hva du kan gjøre – som en som følger Jesu Kristi pakt – for å være til velsignelse for familiene rundt deg.