Vandre sammen med nye medlemmer på disippelskapets reise

Vis oppriktig interesse

Amy Faragher visste at Kirken var sann i det øyeblikk hun gikk inn gjennom kirkedøren. “Jeg kunne ikke fornekte det vitnesbyrd jeg hadde mottatt fra Den hellige ånd,” sier hun, “så jeg valgte å bli døpt.”

Omtrent et år etter at hun sluttet seg til Kirken som 19-åring, fikk hun et kall til å virke i Hjelpeforeningen. Et år senere ble hun kalt som president for Hjelpeforeningen i sin menighet for unge enslige voksne. “Disse erfaringene beriket virkelig livet mitt,” sier hun. “Jeg var helt med.”

Å virke i dette kallet som et relativt nytt medlem av Kirken hadde sine utfordringer. “Jeg var i en ny kultur full av nytt ordforråd og nye tradisjoner,” sier hun. “Jeg følte meg som en outsider i de fleste samtaler og stilte spørsmål ved min verdi som medlem.”

Til tross for vanskelighetene tok Kirkens medlemmer imot henne med varme og åpne armer, som en søster som ba om å få bli hennes venn. “Slike forbindelser mildnet utfordringen med å lære et nytt liv,” sier søster Faragher. “Jeg følte meg som en del av et fellesskap. Menighetens medlemmer dømte meg ikke for ikke å forstå Kirkens kultur eller lære.”

Fem år etter at hun sluttet seg til Kirken, giftet hun seg. Hun og mannen hennes bodde i forskjellige menigheter i årenes løp. Særlig én verdsatte hennes erfaring som konvertitt, og inviterte henne til og med til å fortelle sin historie som medlem av et panel på en aktivitet i menigheten.

I andre menigheter hun var til stede i, var Amy ivrig etter å delta, men følte seg ikke inkludert. Hun begynte å tvile på sin plass i Kirken. “Noen ganger var ensomheten uutholdelig,” minnes hun. “Jeg fortsatte å delta på nadverdsmøtet og utføre mitt kall i barnestuen, men led av dyp angst.”

Da hennes innsats for å søke støtte fra menigheten i en utfordrende tid ikke bar frukt, søkte hun råd hos stavspresidenten. Ved en anledning da hun snakket med ham, avslørte hun smerten i sitt hjerte. Han responderte raskt og ba om å få høre mer. De snakket lenge sammen og forpliktet seg til å møtes regelmessig. “Stavspresidenten var oppriktig interessert og lyttet til alt jeg hadde å si,” forteller hun. “Han var den første som stilte det vanskelige spørsmålet om hva som foregikk.”

Hennes rådføring med stavspresidenten og annen profesjonell rådgivning hjalp henne å føle vår himmelske Faders kjærlighet, et viktig skritt i hennes helbredelse. “Alt forandret seg for meg. Jeg finner min plass,” sier hun. “Jeg har lært at jeg ikke trenger å skamme meg over å være konvertitt.”

“Det er viktig for ledere å anerkjenne og vise omsorg for nye medlemmer,” foreslår hun. “Still de vanskelige spørsmålene, og finn ut hvordan de egentlig har det. Et kall eller ansvar tilpasset det nye medlemmets evner, er også viktig for det nye medlemmets selvtillit. Det er ikke en byrde å tjene, slik noen ledere tror.”

Amy tok nylig en mastergrad i klinisk psykisk helserådgivning, og hun leder stavens arbeidsgrupper om psykisk helse og bistår med Kirkens program for å overvinne avhengighet.

En anledning til å tjene andre

Ka Bo Chan ble født i Hong Kong og flyttet til USA som ung. Han lærte om Kirken som tenåring av en romkamerat på universitetet da han studerte musikk i Portland i Oregon. Evangeliets sannheter ga gjenklang hos ham, og han ble døpt og bekreftet. Kort tid senere fløy han til Estland for å fortsette studiene.

Å finne Kirken i Estland viste seg å være vanskelig. Gradvis, uten kontakt med medlemmer og med begrenset forståelse av bønn og Skriftene, kjølnet hans tro.

I denne tiden møtte han Maila, en ung dame på skolen. “Alt ved henne strålte,” sier han. Han begynte å sitte ved siden av henne, og snart ble de venner.

Maila var ikke medlem av Kirken og var ukjent med religion. Men etter hvert som forholdet fortsatte, sa hun at hvis hun skulle gifte seg, ville det være for evigheten.

Under studiene følte Ka Bo en åndelig dragning til å vende tilbake til Kirken og søkte grenen i sitt område. Den første aktiviteten han og Maila deltok på, var grenens juleselskap. Hun syntes aktivitetene var pinlige og det gjorde et dårlig inntrykk, så hun bestemte seg for å aldri komme tilbake. Men Ka Bo fortsatte å gå i kirken.

En vårmorgen fortalte Maila Ka Bo at han måtte velge mellom henne og Kirken. Uten å nøle, sa han at han trengte Kirken og oppfordret henne innstendig til å bli med ham.

Hans direkte svar fikk henne til å lure på om hun gikk glipp av noe. Følelsene hennes myknet, og hun gikk med på å være med igjen. Søndagen etter ble hun straks møtt av en søstermisjonærs smil. Hun følte seg trukket mot henne, som om de hadde vært venner lenge. Hennes bekymringer avtok, og hun ble døpt og bekreftet to uker senere.

Ka Bo og Maila forsto ikke nyansene i Skriftene og evangeliets praksis, og det var ingenting i deres erfaring med deres nye religion som var kjent, ikke engang musikken. Men de gikk i kirken og prøvde å lære evangeliet.

Da misjonærer ble flyttet, kjente ikke Maila medlemmene så godt og følte seg usikker i nye omstendigheter, som i Hjelpeforeningen, hvor hun en gang lurte på om hun var på feil sted. Snart følte biskopsrådet seg inspirert til å kalle henne til å spille piano i Primær. “Å spille piano ga meg plass og hensikt,” sier hun.

Næret ved Guds gode ord

Mari og Jorma Alakoski kjenner veien til omvendelse. I årene siden de sluttet seg til Kirken i sitt hjemland Finland, har de virket i forskjellige stillinger, herunder Maris kall som assisterende tempelvertinne og Jormas kall som rådgiver i det første tempelpresidentskapet i Helsinki Finland tempel.

Men i likhet med mange konvertitter måtte de kjempe for sin tro. Da misjonærene møtte dem, var det ikke like lett for Mari som det var for mannen hennes. Til å begynne med var hun utilpass med Mormons bok og skjøv den fra seg ved å berøre den så lite som mulig, bare med tuppen av en finger.

Senere, da hun så tårer strømme nedover kinnene til sin mann mens han leste Mormons bok, tenkte hun: “Hvis denne boken rører ham så dypt, må den være verdifull.”

Hennes motstand ble gradvis mildere, og hun begynte sin søken etter sannhet. Med tiden felte også hun tårer når hun leste Mormons bok.

Mari og Jorma innså at de gikk på tvers av kultur og tradisjon da de sluttet seg til Kirken. Likevel endret de brått kurs i livet og så seg aldri tilbake. “Kirken bragte stor tilfredshet inn i vårt liv. Jeg tenker nesten at alt var for godt til å være sant. Vi ble veldig vennlig mottatt i forsamlingen,” sier Mari.

“Plutselig kom det mye nytt inn i livet vårt,” sier hun. Søndagene var ikke lenger fritid, men fulle av kirkemøter, som ble holdt tre ganger i løpet av sabbatsdagen på den tiden. “Dette krevde at man kledde barna til hvert møte og planla måltidene og luren deres.”

Hver dag i uken krevde tid til evangelierelaterte aktiviteter og møter, enten det var hjemmeaften, Hjelpeforeningen eller Primær. “På lørdag forberedte vi mat og klær til søndag,” sier Mari.

Ekteparet Alakoski kom ikke med noen stor bekjentgjørelse da de sluttet seg til Kirken, men familien og vennene deres fikk gradvis kjennskap til det. “Ikke alle forsto beslutningen vår,” minnes Mari. “Noen venner sluttet å snakke med oss. Men det var en liten pris å betale for alle de dyrebare tingene som kom inn i vårt liv. Ingenting og ingen kunne påvirke oss til å forlate Kirken. Etter at far fikk vite om vår omvendelse, løste han enhver uenighet da han sa: ‘La dem gjøre som det passer dem. De er voksne mennesker. De vet hva de ønsker gjøre.’”

Etter hvert ønsket paret å bli beseglet. De planla, ofret og reiste to dager med buss og en natt med skip gjennom Sverige og Tyskland. De kom endelig frem til Bern Sveits tempel, det eneste tempelet i Europa på den tiden.

Ekteparet Alakoski er et eksempel på dem som mottar et vitnesbyrd om evangeliet og bygger videre, omtrent som Nephi, uten at de vet alt på forhånd, men følger Ånden (se 1 Nephi 4:6). De tok signaler fra andre medlemmer for å lære læren og hvordan de kunne anvende evangeliet i sitt liv. Da de ikke visste noe, studerte de eller ba om mer rettledning.

“Vi har i lang tid blitt undervist om hvordan vi kan hjelpe våre nye venner å føle seg velkommen og elsket i den gjenopprettede Jesu Kristi Kirke. De trenger tre ting slik at de kan holde seg sterke og trofaste gjennom hele sitt liv,” sa eldste Soares, som et ekko av rådet fra president Gordon B. Hinckley (1910–2008).

“For det første: De trenger brødre og søstre i Kirken som er oppriktig interessert i dem, sanne og lojale venner som de stadig kan vende seg til, som vil vandre ved deres side og som vil besvare deres spørsmål,” fortsatte eldste Soares.

“For det annet: Nye venner trenger en oppgave – en mulighet til å tjene andre … Dette er en prosess der vår tro kan vokse seg sterkere …

For det tredje: Nye venner må bli ‘næret ved Guds gode ord’ [Moroni 6:4]. Vi kan hjelpe dem å bli glad i og kjent med Skriftene når vi leser og drøfter læresetningene med dem, og gir bakgrunn til historiene og forklarer vanskelige ord.”

Å hjelpe nye medlemmer gir åndelige og timelige velsignelser til både konvertitter og de som har vært medlemmer hele livet. Det styrker Kirken på flere måter. “Våre nye venner har med seg talenter som de har fått fra Gud, og begeistring og godhet,” underviste eldste Soares. “Deres entusiasme for evangeliet kan være smittsom, og derved hjelpe oss å gjenoppfriske vårt eget vitnesbyrd. De har også med seg nye perspektiver til vår forståelse av livet og evangeliet.”