Frank Strand: Omsorg og humor

Hvis Frank hadde stått her nå, så er jeg ganske sikker på at han ville vært litt brydd over all oppmerksomheten. Han ville samtidig ha uttrykt at han setter pris på omtanken. Og han ville ha kommet med en spøk, noe slikt som dette: “Hvorfor sitter dere her og ser så alvorlige ut, skulle tro det hadde skjedd noe alvorlig?”

Pappa

Døden

Døden og Pappa

Er to ord som helst ikke skal være i samme setning

Men det er to ord som er virkelige

Og som nå står hånd i hånd

Du som ofte sto, ligger nå, din hånd som alltid var varm, er nå kald, og du svarer ikke mer når vi roper.

Når vi kommer hjem, for der du og mamma bor vil alltid være hjem, så er du ikke lenger der.

Snart skal navnet ditt stå på en sten, og du skal bokstavelig talt bli en del av Jeløya, den øya der du bodde i mange år, og der du likte å gå på tur.

Det er mange minner som bor, mellom stiene, trærne og strendene på Jeløya.

Døden kan stanse generasjon av nye minner, men den kan ikke røre de som er.

Døden prøver å si at du var, og at du ikke er mer.

Men vi sier at du er så mye mer enn døden.

Du er barnet til Einar og Margit

Du er broren til Snorre, Arnfinn, Eiren, Birgit og Rune

Du er kjæresten og mannen til min Mamma, Margaret

Du er faren min, faren til John, David, Martin, Peter, Irene og Fiona

Du er bestefaren til en hel liten horde med barnebarn.

Det er to ord som står frem når vi barna minnes deg.

Det ene er omsorg, og det andre er humor.

Det første minnet jeg har som barn, er at jeg sitter på skuldrene dine og er redd for at både du og jeg skal falle,

Men du bærer oss trygt over myrhullene på Frøya.

En opplevelse som jeg ikke kommer til å glemme er en speidertur i stavens regi i ungdommen, der du var med for å hjelpe til. Det var en stor tur, med mange deltagere fra ulike byer, og vi skulle gå sammen på en haik over et fjell, uten å ha med telt. På natten brøt det løs uvær med vind og regn, og moralen sank fort blant kalde og våte ungdommer og ledere som ikke hadde ly, eller snarlig utsikt til en løsning på problemet. Jeg husker din ro og ditt fokus på å være løsningsorientert. Du gikk rolig rundt og ordnet og fikset med det som var tilgjengelig av presenninger og liggeunderlag og var med og fikk i gang bål slik at stemningen roet seg.

Du er han som turte å gjøre noe annerledes, å bli med i en amerikansk religion, der du fikk troen på at urett en dag skal rette seg, og at døden ikke er enden. Jeg vet at du fant mening og at din tro gav deg håp, og ikke minst, du fikk mange gode venner som har vært med deg gjennom livet.

Du måtte etter hvert slite med hjertet, med diabetes, og etter hvert med demens.

Demens, minnespiseren, overfalt deg de siste årene, og forsøkte å spise din livsgnist.
Du sa noen ganger spøkefullt at kanskje du skulle ta deg en tur til Saltfjellet og ikke komme tilbake.

Du forandret ikke personlighet, men du måtte kjempe med at korttidshukommelsen forsvant, sammen med evnen til å planlegge og gjennomføre ting.

Margaret har stått ved din side siden 1969, også når ting ikke alltid var så lett, og når det var som tyngst, og hun ble ved din side frem til øyeblikket da du døde.

Selv når jeg snakket med deg, en dag før du døde, hadde ikke humoren sluppet deg.
Jeg spurte om det var noe du trengte, og du nevnte to ting.

Det ene var mulighetene for at jeg kunne smugle inn et ribbemåltid på hjerteavdelingen, og det andre var om jeg kunne ta med pil og bue, slik at du kunne skyte blink på veggen på rommet ditt. Men etter å ha konstatert at veggene på rommet var av krittplater, så ble vi enige om at det muligens ikke var verdens lureste idé.

Du likte å lese, og se på film.

Jeg husker at en fortelling fra en forfatter som heter Astrid Lindgren gjorde inntrykk på deg.

I 1973 skrev Astrid Lindgren en bok som hun kalte brødrene Løvehjerte.

Den ble filmatisert i 1977, og jeg husker at jeg så den som liten på TV, sammen med deg.

Selv om du ikke uttrykte det så mye så merket jeg at filmen rørte deg.

Hvis jeg skal se for meg et etterliv, så kan jeg se for meg deg, i eventyret og leirbålets tid, i din beste form, sitte ved steinbryggen, under et vårblomstrende kirsebærtre, med en fiskestang, og et lurt smil.

Jeg finner nok fram

Døden er ikke så skremmende som før.

Folk jeg var glad i.

har gått foran og kvistet løype.

De var skogskarer og fjellvante.

Jeg finner nok fram.

(Kolbein Falkeid)

Ja Frank,
Det er mange som har gått foran deg, og veien er allerede kvistet,
Du vil fikse litt på løypa du og hvis jeg kjenner deg rett,

Kanskje er det slik at din bror Rune og Jim, og hele slekten sitter sammen med deg ved steinbrygga, når vi alle kommer ruslende en vakker dag.
Takk for alt du har vært for oss.

Vi tar deg med oss videre.
Og vi vil savne deg for alltid.