Norge

Det norske folk har spilt en betydelig rolle i Kirkens historie fra 1840-tallet. Nordmenn som sluttet seg til Kirken i De forente stater, var med i de første pionérkompaniene som nådde Saltsjødalen. Tre år senere, i 1850, ble Den skandinaviske misjon en av de første misjonene der misjonærer forkynte det gjengitte evangelium på et ikke-engelsk språk. Dansken Hans F. Petersen bragte misjonærarbeidet til Norge i 1851. Selv om myndighetene nektet å anerkjenne Kirken , og de tidlige hellige i Norge møtte betydelig motstand, sluttet tusener seg til Kirken på 1800-tallet.

Nesten halvparten av disse tidlige medlemmene emigrerte og hjalp til med å bygge opp Kirken i Utah og i omkringliggende områder. En immigrant, John A. Widtsoe, ble senere medlem av De tolv apostlers quorum, der han virket i tre tiår. Andre medlemmer forble i Norge og hjalp til med å holde Kirkens virksomhet i kontinuerlig drift, selv om utviklingen av Kirkens organisasjon var begrenset.

I august 1946 ga norske myndigheter Kirken tillatelse til å forkynne i Norge. Offisiell registrering som trossamfunn ble innvilget i 1988. Nå er Kirken fast etablert i Norge med to staver og 22 menigheter.

Fra vanlige medlemmer som etterlever sin religion i dagliglivet til ledere i Kirkens øverste rådsforsamlinger, har norske siste-dagers-hellige hatt stor innflytelse i Kirken. Deres historie handler om utholdenhet, overbevisning og om å forbli fast i troen (se Kolosserbrevet 1:23).