“Jeg holder pappa nær”, Vennen, august 2025, 36–37.
Jeg holder pappa nær
“Det er greit å være lei seg. Vi savner alle faren din veldig.”
En sann historie fra USA.
Edith lyttet til regnet mot vinduet. Drypp, drypp, drypp.
Hun rynket pannen. Det hadde regnet hele dagen, og himmelen var grå. Det var mørkt og trist ute. Litt som henne.
Hun satt på en benk i et stille hjørne og dro i den kløende, svarte kjolen. De skinnende nye skoene hennes var også svarte. Hun skulle ønske hun var hjemme istedenfor i begravelsen.
Hennes eldre kusine, Savannah, satte seg ved siden av henne. “Hvordan går det?” spurte Savannah. Hele familien hadde reist for å være i begravelsen denne morgenen. Alle hadde på seg svarte klær og så triste ut.
Edith trakk på skuldrene. “Ok, antar jeg.” Hun hadde egentlig ikke lyst til å snakke. Faren hennes døde i en ulykke for noen dager siden. Hun følte seg helt opprevet innvendig når hun tenkte på det. Hun savnet ham veldig.
Savannah la en arm rundt henne, og Edith lente seg inntil. Hun var takknemlig for kusinen sin. Men hvorfor måtte Gud ta faren hennes fra dem?
“Er Gud sint på meg?” spurte Edith.
Savannah rynket pannen. “Hvorfor tror du det?”
Edith så på skoene sine. “Han tok vekk faren min.”
Edith fikk tårer i øynene. Hun kikket opp og så Savannah tørke bort noen tårer hun også.
“Edith,” sa Savannah, “Vår himmelske Fader er slett ikke sint på deg. Han elsker deg og din familie så høyt. Noen ganger skjer det ting som vi ikke forstår, men han elsker oss alltid.”
“Er det sant?” spurte Edith.
Savannah nikket. “Helt sant. Det kan hjelpe å huske at du vil få se faren din igjen! Fordi Jesus Kristus oppsto, skal vi alle oppstå også.” Hun smilte. “Og vi kan prøve å huske alt det vi elsker ved faren din for å holde ham nær.”
Edith tenkte på faren sin. Han elsket å snakke om Jesus. Han hadde det beste smilet og den morsomste latteren. Han ga de beste klemmene. Og han oppmuntret henne alltid når hun var lei seg. Plutselig følte hun seg varm, som om hun fikk en klem rett fra faren sin.
Hun så opp. “Det hjelper litt. Men jeg er fortsatt lei meg.”
“Det er greit å være lei seg. Jeg er også veldig lei meg,” sa Savannah. “Alle savner pappaen din veldig.”
Edith tenkte på noe hun hadde lært i Primær. “Vår himmelske Fader kan hjelpe oss når vi er lei oss,” sa hun. “Kan vi holde en bønn akkurat nå?”
Savannah nikket, og de foldet armene.
“Himmelske Fader, takk for Jesus og hans oppstandelse,” sa Edith. “Takk for at du alltid elsker oss. Vær så snill å ta vare på faren min. Vær så snill å hjelpe oss å huske ham og bevare ham i vårt hjerte. I Jesu Kristi navn. Amen.”
Edith åpnet øynene og trakk pusten dypt.
Da de gikk ut av bygningen, var det fortsatt kaldt og regnvær. Men nå tittet en ørliten solstråle frem gjennom de grå skyene. Det virket fortsatt trist ute, men nå føltes det litt håpefullt også. Litt som henne.
Illustrasjoner: Zhen Liu