En ny venn

Taylor hjalp mamma å bære det de trengte til Primær-aktiviteten til parken. Solen skinte varmt på ansiktet hennes, og gresset i parken var grønt igjen. Det var så godt å være ute!

Våren var én ting som minnet henne om at vår himmelske Fader elsket henne. Taylor likte å se etter Guds kjærlighet i alle ting – som en blå himmel eller å få se vennene sine på Primær-aktiviteten.

Taylor fulgte mamma dit de andre Primær-lederne gjorde klart leker for barna.

Søster Kingsley vinket og sa: “Jane kommer!”

“Så flott!” sa mamma.

“Hvem er Jane?” spurte Taylor.

“Hun er en ny jente vi har invitert. Vi håper du og de andre barna kan hjelpe henne til å føle seg velkommen”, sa mamma.

Taylor kjente magen knyte seg i bekymring. Det var vanskelig for henne å snakke med nye mennesker. Hun ønsket å være snill. Men tenk om den nye jenta ikke likte henne?

Snart kom alle, og en jente Taylor ikke kjente.

“Velkommen til vår Primær-aktivitet!” sa søster Kingsley. Hun la hånden på den nye jentas skulder. “Dette er Jane. Hun skal være sammen med oss i dag. Vi håper alle vil ha det gøy sammen i parken.”

“Kan vi leke bakkesisten?” spurte et av Primær-barna.

“Ja, gjerne!” ropte Taylor.

Hun gledet seg sånn! Bakkesisten var favorittleken hennes. Taylor skyndte seg sammen med de andre barna til lekeplassen. Så stoppet Taylor da hun så Jane stå alene.

Vår himmelske Fader hadde gitt henne denne fine og spesielle dagen. Hun ønsket å nyte den, og hun ville at Jane også skulle like den. Taylors følte seg skjelven inni seg, men hun trakk pusten dypt og gikk tilbake til Jane.

“Hei. Jeg heter Taylor.”

“Hei.” Jane smilte litt, men hun virket nervøs.

“Har du lekt bakkesisten før?” spurte Taylor.

Jane ristet på hodet.

Taylor visste hvordan det føltes å være nervøs for å gjøre nye ting.

“Det er veldig gøy!” sa Taylor. “Den som er ‘det’ holder øynene lukket mens de prøver å ta på noen på lekeapparatene. Alle andre kan løpe rundt. Men hvis personen som er ‘det’ roper ‘bakkesisten!’ så er den som har føttene fortsatt på bakken ‘det’.”

Jane virket fortsatt nervøs.

“Vil du være med meg en liten stund?” spurte Taylor.

Jane smilte. “Ja!”

Taylor og Jane gikk til lekeplassen. Da de klatret til toppen, sa de andre barna hei til Jane. Jane holdt seg i nærheten av Taylor til å begynne med, men snart hjalp de andre barna Jane også. På resten av Primær-aktiviteten snakket Taylor og alle de andre barna med Jane. Mot slutten var Taylor ikke lenger nervøs, og hun var ganske sikker på at Jane ikke var det heller.

“Er det noen som vil ha en ispinne?” sa mamma idet hun åpnet en kjølebag.

Etter all løpingen og lekingen var Taylor glad for å sitte sammen med vennene sine og kjøle seg ned. Da Jane dro hjem, sa Taylor og de andre barna farvel til henne.

Snart var det bare Taylor, mamma og de andre lederne igjen. Taylor plukket opp ispinne-papirene og la dem i en søppelpose.

“Jeg er utrolig stolt av deg,” sa mamma. “Du og vennene dine delte vår himmelske Faders kjærlighet med Jane i dag.”

Taylor tenkte på det. Selv om hun vanligvis så etter måter vår himmelske Fader viste sin kjærlighet til henne på, var det annerledes i dag. I dag hadde hun vært den som viste hans kjærlighet.

Illustrasjon: Hollie Hibbert