Julestearinlys

Joska og familien gikk stille gjennom snøen. Det var julaften, og de holdt på med en av sine favorittradisjoner. Hvert år besøkte folk i Finland kirkegården for å tenne lys på gravene til sine kjære.

Massevis av strålende lys glitret i mørket. Selv om det var kaldt, fikk de kirkegården til å føles koselig og fredelig.

Joskas foreldre førte dem til en grav. “Hvem er dette?” spurte lillesøsteren Aasa.

“Dette er min grandonkel,” sa mamma.

Turo, Joskas eldre bror, pekte på datoene på steinen. “Han ble født for over hundre år siden!”

“Ja. Men han er fortsatt en del av familien vår.” Mamma fant frem et stearinlys. “Har du lyst til å tenne det, Joska?”

Joska nikket og tente stearinlyset. Så satte han forsiktig et metallokk med hull i, på toppen. Det ville hindre vinden i å blåse ut flammen. Han satte lyset på bakken foran graven. Det myke, glødende lyset så vakkert ut.

De gikk til neste familiegrav. Joska holdt Aasa i hånden mens de gikk.

“Hvorfor tenner vi stearinlys på gravene?” spurte hun.

“Fordi det er viktig å huske familiemedlemmene våre,” sa han.

“Selv om de levde for hundre år siden?” spurte Aasa.

“Ja”, sa pappa. “Alle våre tanter, onkler, søskenbarn og besteforeldre er en del av familien vår. Vi er alle en stor familie på grunn av Jesus Kristus.”

Mamma fant frem et nytt stearinlys. Turo hjalp Aasa med å tenne det.

“Men hvorfor tenner vi stearinlysene i julen?” spurte Aasa.

Joska tenkte på det et øyeblikk. De kunne tenne stearinlys på kirkegården en hvilken som helst annen dag. Hvorfor på julaften?

“Kanskje fordi Jesus er verdens lys,” sa Joska.

Mamma smilte. “Det er en bra svar. Jeg tror du har rett.” Hun hjalp Aasa med å sette stearinlyset i snøen ved siden av graven. “Det er på grunn av Jesus Kristus at vi kan være sammen med familien vår for evig. Og fordi han levde igjen, vil også alle vi leve igjen.”

Alle gikk litt bakover for å se på lysene. Hele kirkegården blinket som om den var full av stjerner.

Joska følte seg varm i hjertet da de gikk tilbake til bilen. Når de kom hjem, pleide de å åpne gaver og spille spill. Men akkurat nå var Joska glad for at han kunne ha denne rolige tiden sammen med familien. Han ville alltid være takknemlig for Jesu lys.

Illustrasjoner: Flavio Remontti