Prikkene vil henge sammen

Mine kjære brødre og søstre, kjære venner, jeg overbringer dere Det første presidentskaps og De tolv apostlers quorums kjærlighet og velsignelser.

Jeg er svært glad for å være sammen med dere, og spesielt takknemlig for at vi fikk anledning til å høre fra min hustru.

Harriet er solen i mitt liv. Alle som kjenner henne, er glad i henne. Hun gjør de rundt seg bedre og lykkeligere. Hun har i hvert fall hatt den innflytelsen på meg.

Som dere hørte fra søster Uchtdorf, giftet vi oss svært unge. Nå etter mange år, er jeg takknemlig for hvert øyeblikk med Harriet.

Med tiden har jeg lært at vi i den eldre generasjon har mange av de samme spørsmålene om livet som dere har – vi har bare stilt dem lenger. Spørsmål som:

Er jeg på rett vei?

Legger Gud virkelig merke til meg? Bryr han seg?

Hvorfor føler jeg meg noen ganger tom, overveldet, oversett eller ensom?

Hvorfor sørget ikke Gud for mirakelet jeg trengte inderlig?

Hvorfor tillot han at jeg måtte oppleve denne tristheten, sykdommen eller tragedien?

Dette er vanskelige spørsmål i alle aldre.

Spørsmål som disse kan bli utrolig frustrerende når vi ikke får øyeblikkelige svar. Nå for tiden kan vi spørre Google om nesten hva som helst og få svar på sekunder.

Men svar på våre mest personlige, viktige og vidtrekkende spørsmål, kommer ikke alltid raskt. Ofte vender vi vårt hjerte mot himmelen, og alt vi ser ut til å få, er den roterende “vente-markøren”.

Vi liker ikke å vente, gjør vi vel?

Når vi må vente mer enn noen få sekunder før en søkemotor svarer, antar vi kanskje at forbindelsen er brutt. I frustrasjon gir vi kanskje opp søket. Men når det gjelder evige spørsmål, ting som vedrører vår sjel, må vi være mer tålmodig.

Ikke alle svar har like stor verdi. Svar fra verdslig visdom eller populære oppfatninger, er lette å komme over, men de mister fort sin verdi når nye teorier eller trender oppstår. Svar fra himmelen – evigvarende svar – er uvurderlige. Å motta disse svarene, krever ofte offer, arbeid og gjentagelse.

Men jeg forsikrer dere om at disse svarene er verdt ventetiden.

Hvis dere har ubesvarte spørsmål, bærer jeg mitt sikre vitnesbyrd om at deres Fader i himmelen hører dere, han kjenner dere, og han vil aldri gi dere opp. Så ikke gi ham opp. Fortsett å strebe etter å følge hans vei, og han vil “lede dere” til å finne svar med akkurat nok veiledning til å fortsette å bevege dere i riktig retning – uten å begrense deres vekst eller muligheter til å utøve tro eller deres moralske handlefrihet.

Steve Jobs, medstifter av Apple, sa en gang: “Det [er] umulig å se sammenhengen mellom prikkene ved å se fremover. Du kan bare koble dem ved å se bakover, så du må stole på at prikkene på en eller annen måte vil kobles sammen i fremtiden.”

Hva mente han med det? Kanskje du har sett malerier laget ved å prikke veldig små fargeflekker på lerret. Nært innpå fremstår disse prikkene uten sammenheng og helt tilfeldig plassert. Men når du ser på hele bildet, kan du se hvordan prikkene smelter sammen til farger, og hvordan fargene til slutt blir til former som avslører et vakkert mønster. Det som en gang virket vilkårlig og til og med forvirrende, begynner å gi mening.

Noen ganger er livet vårt som disse maleriene. Prikkene som utgjør våre erfaringer i livet kan virke usammenhengende og kaotiske til tider. Vi kan ikke se noe system i dem. Vi kan ikke forestille oss at de har noen hensikt i det hele tatt.

Men når du ser på livet ditt i Jesu Kristi evangeliums evige perspektiv, begynner du å se hvordan prikkene henger sammen med den store planen Gud har i tankene for deg.

Og når du streber etter å ha tillit til Gud og følge hans Sønn, Jesus Kristus, vil du en dag se det ferdige resultatet, og du vil vite at Mesterkunstneren hadde en plan med de tilfeldige prikkene hele tiden. Du vil se at han forberedte anledninger og muligheter som er mer strålende enn du noensinne kunne ha forestilt deg eller oppnådd på egenhånd. Jeg har i hvert fall opplevd dette i mitt eget liv.

Noen av dere vet kanskje at da jeg var veldig ung, ble familien min flyktninger to ganger. I begge tilfellene ble det ganske klart at menneskene på de nye stedene så på oss som mindre verdt enn dem. Aksenten min gjorde at jeg ble stemplet som en utenforstående av de andre barna på min alder, og det var en rik kilde til hån og latter for dem.

Det var vanskelig for foreldrene mine å forsørge familien. Moren min startet et vaskeri, og med sykkel og sykkelvogn jobbet jeg som “hjemme-leverings-spesialist” for bedriften etter skoletid.

Traumer og stress på grunn av flyttingene gjorde at jeg kom på etterskudd i studiene mine, og jeg mistet et helt skoleår.

I Øst-Tyskland hadde jeg studert russisk som fremmedspråk. Det var vanskelig, men jeg klarte det. Nå, i Vest-Tyskland, ble det forventet at jeg skulle lære engelsk.

Dette virket umulig for meg! Jeg mente at munnen min ganske enkelt ikke var laget for det engelske språk.

I tenårene var jeg forelsket i en fantastisk jente med nydelige, store brune øyne. Dessverre virket det ikke som om Harriet hadde den minste interesse av meg. Uansett hva jeg prøvde, virket det ikke som om jeg kom noen vei. Dere hørte hennes side av saken.

Så, der befant jeg meg, en ganske ubetydelig ung mann som strevde med sitt, i etterkrigstidens Tyskland og som ikke så ut til å ha noen særlig sjanse til å lykkes i livet.

Men jeg hadde et par ting som var bra i livet mitt.

Jeg visste at familien min var glad i meg. På skolen og i kirken var det lærere som oppfordret meg til å alltid sette meg høye mål og aldri gi opp. Jeg husker fortsatt da en ung amerikansk misjonær sa: “Er Gud for [deg], hvem er da imot [deg]?” Og “for Gud er alt mulig”.

Det var noe med disse skriftstedene som gjorde sterkt inntrykk på meg. Hvis det er tilfelle, tenkte jeg, hvorfor skulle jeg da frykte?

Så, jeg hadde tro. Og jeg hadde tillit til Gud.

En tid var jeg i et lærlingeprogram. En av lærerne mine utfordret meg til å ta kveldskurs i maskinteknikk. Dette førte til at jeg oppdaget min lidenskap for luftfart!

Det kom som et sjokk da jeg fikk vite at for å bli flyger, måtte jeg kunne snakke engelsk. Men jeg ville veldig gjerne bli flyger, og på mirakuløst vis virket det som munnen min forandret seg, og at engelsk ikke lenger var et så vanskelig språk.

Det betydde selvfølgelig ikke at ting alltid gikk knirkefritt.

Da jeg var 19 år, reiste jeg til San Antonio, Texas for å begynne min opplæring som jagerflyger i luftforsvaret. På flyet satt jeg ved siden av en mann som snakket med bred Texas-aksent. Jeg oppdaget til min skrekk at den engelsken jeg så desperat hadde prøvd å lære, ikke var den samme engelsken som de snakket i Texas!

Det var vanskelig på flygerskolen også. Det var et ekstremt konkurransepreget program, der alle sloss om de beste eksamensresultatene. Jeg visste med en gang at jeg hadde en ulempe siden de fleste av mine klassekamerater hadde engelsk som morsmål.

Mine flyinstruktører advarte meg mot en annen mulig ulempe – jeg tilbragte altfor mye tid i kirken. De lokale medlemmene ønsket meg velkommen i sin gren og i sine hjem, og sammen bygget vi til og med et møtehus i løpet av tiden min i Big Spring i Texas. Mine instruktører var bekymret for at slike aktiviteter kunne svekke min sjanse for en høy plassering. Jeg trodde ikke det. Så jeg hadde tillit til Gud og gjorde det beste jeg kunne.

Til slutt lærte jeg engelsk (selv om jeg fortsatt jobber med det). Jeg fullførte pilotopplæringen svært vellykket. Jeg ble en jagerpilot og senere flykaptein. Og den vakre, brunøyde jenta som jeg drømte om? Vel, hun er her sammen med meg.

Så inntil det fulle bildet er åpenbart, ikke bli overveldet av de store, vanskelige oppgavene i livet. Husk at store ting består av små ting. Hvis dere forplikter dere til å gjøre de “små og enkle ting” Gud ber dere om å gjøre – og dere gjør dem så nøyaktig som dere kan, vil større ting følge.

Noen av disse “små og enkle ting” er bevisst daglig bønn, studere Skriftene, gjøre Kom, følg med meg og Til styrke for ungdom til en del av rutinen, etterleve Visdomsordet, gå i kirken, betale tiende og offergaver og sørge for at dere har en gyldig tempelanbefaling.

Gjør disse tingene selv når du ikke vil, selv når de krever offer. Det er offeret som gjør dem hellige, og “offer og lydighet kronen ham bringer.”

På en måte er de “små og enkle” ofrene i dagliglivet, prikkene som vil utgjøre maleriet som vil bli mesterverket av deres liv. Dere ser kanskje ikke hvordan prikkene henger sammen nå, og dere trenger ikke gjøre det ennå. Ha ganske enkelt nok tro for det øyeblikket du lever i nå. Ha tillit til Gud, og “ut av små ting [vil det komme] det som er stort.”

Da jeg var på deres alder, hadde jeg ingen forståelse av hvor mitt liv ville føre meg. Jeg så absolutt ingen sammenheng mellom prikkene foran meg.

Men jeg hadde tillit til Gud. Jeg trodde at hvis jeg gjorde mitt beste i øyeblikket, ville Gud ta seg av det store bildet.

Og det gjorde han.

Han kjente slutten fra begynnelsen da jeg ikke gjorde det.

Jeg kunne ikke se fremtiden, men det kunne han.

Selv gjennom vanskelige tider, da jeg trodde jeg var forlatt, var han med meg – det forstår jeg nå.

I Ordspråkene finner vi dette store løftet: “Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand! Kjenn ham på alle dine veier! Så skal han gjøre dine stier rette.”

Men jeg ber dere inntrengende om å ha tro på at livet deres vil bli uendelig mye bedre hvis dere stoler på Gud til å veilede deres steg. Han kjenner til ting som dere umulig kan vite, og han har beredt en fremtid for dere som dere umulig kan forestille dere. Apostelen Paulus vitnet, “Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke kom opp i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham.”

Dere må spørre dere selv, “Kan jeg mobilisere nok tro til å tro Gud? Er jeg villig til å stole på at han elsker meg og ønsker å lede meg på stien?”

Hvis du kan finne bare tro på størrelse med et sennepsfrø i ditt hjerte – selv om det bare er et ønske om å tro – begynn der.

Gud vet hvordan han kan gjøre små frø om til store trær. Gjør de små og enkle ting, og Gud vil “forøke deg tusen ganger, og velsigne deg slik han har lovet!”

Du trenger ikke å gå langt i dagens kultur før du hører motstridende røster som advarer mot eller til og med latterliggjør tro på Gud generelt, og vår religion spesielt.

Sosiale medier forsterker slike røster.

Men deres generasjon er ikke den eneste hvis tro på Gud har blitt utfordret og latterliggjort. Dette ser ut til å være en del av den jordiske prøven for alle Guds barn.

“Var dere av verden,” sa Jesus til disiplene sine, “da ville verden elske sitt eget. Men fordi dere ikke er av verden, men jeg har utvalgt dere … derfor hater verden dere.”

Dere kan like godt godta at så snart dere har forpliktet dere til å følge Frelseren, vil innbyggerne i den store og rommelige bygningen mislike det – ganske høylytt til tider. De vil kanskje til og med prøve å mobbe og plage dere.

Men husk at dere ikke står ansvarlige for dem. Dere står ansvarlige overfor Gud. En dag skal dere stå foran Ham for å avlegge regnskap for deres liv.

Han vil spørre om dere fulgte Frelseren, om dere elsket deres neste, om dere oppriktig prøvde å holde dere på disippelens vei og overholdt deres pakter.

Mine kjære unge venner, nå er tiden inne for å forplikte seg til Kristus og følge hans sti.

En dag vil alle Guds barn knele ned og bekjenne at Jesus er Kristus, Forløseren, verdens Frelser. De vil forstå at han døde for dem.

På den dag vil det bli klart at det bare var hans røst som virkelig var viktig.

Apropos det å la Gud veilede vårt liv, jeg ønsker å klargjøre en ting. Dere vil kanskje ikke like det jeg skal fortelle dere. Når dere spør Gud om veiledning for hva dere skal gjøre angående avgjørelser i livet – også noen viktige avgjørelser – gir han dere kanskje ikke et klart svar.

Sannheten er at noen ganger spiller det ingen rolle for Herren hva dere bestemmer dere for, så lenge dere holder dere innenfor de grunnleggende paktene og prinsippene i Jesu Kristi gjengitte evangelium.

Det er tider når Gud har en bestemt vei han vil at du skal følge. Det er også tider da han vil advare deg mot visse valg på grunn av farer du ikke kan forutse. Men så hender det at et spørsmål har flere “rette” svar, og du kan finne glede i hvilke som helst av dem så lenge du lever etter Guds evige sannheter.

Da dette skjedde med Joseph Smith og hans ledsagere, brukte Herren et interessant uttrykk da de søkte hans veiledning. Han sa: “Det spiller ingen rolle for meg.”

Så la han til: “Bare dere er trofaste.”

Kanskje er det skuffende å høre at Gud ikke vil gi dere en detaljert reiserute for deres livsreise. Men ønsker dere virkelig å bli instruert i alle detaljer?

Vil dere virkelig at noen skal gi dere jukselapper til livet før dere får en mulighet til å finne ut av ting på egenhånd? Hva slags oppdagelsesreise ville det bli? Ville ikke det ta bort følelsen av prestasjon? Hvordan ville du noensinne vokse og øke din tillit til Herren og deg selv?

Herren sa til Oliver Cowdery: “Du må tenke det ut i ditt sinn, så må du adspørre meg om det er riktig.”

Vår himmelske Fader ga dere sin plan, sin måte. Han ga dere det store bildet. Og han har gitt dere en hjerne og et hjerte. Hvis dere har tillit til ham, vil han hjelpe dere til å bruke dem begge på riktig måte når dere skal ta avgjørelser. Han stoler på at dere tar best mulig avgjørelser ved å følge Jesus Kristus.

I mange tilfeller er de avgjørelsene dere tar i øyeblikket kanskje ikke like viktige som det dere gjør etter at avgjørelsen er tatt.

For eksempel, et par kan velge å gifte seg selv om noen familiemedlemmer ikke anser dem for å være en perfekt match. Jeg har imidlertid stort håp for et slikt par dersom de, etter at avgjørelsen er tatt, forblir forpliktet til hverandre og til Herren med hele sitt hjerte og sinn. Ved å behandle hverandre med kjærlighet og vennlighet, fokusere på hverandres følelsesmessige, åndelige og timelige behov – og ved konsekvent å gjøre de “små” tingene – blir de den perfekte match.

I motsetning, tenk dere det paret der alle tror de har valgt den “perfekte” personen, men som deretter antar at alt slitet er over. Hvis de slutter å kurtisere hverandre, slutter å kommunisere, forsømmer sine hellige pakter, og glir inn i egoisme og et selvsentrert liv – er dette paret på en vei som fører til sorg og anger.

Det samme prinsippet gjelder for yrkesvalg. Jeg har stort håp for dem som bestemmer seg for kanskje å velge et mindre prestisjefylt arbeid, men som gjør sitt beste og finner måter å bruke sitt arbeid til å prise Gud og velsigne hans barn.

Jeg har mindre håp for dem som velger tilsynelatende imponerende yrker, men som etter hvert mister fokuset på sin guddommelige identitet og det gode de kunne oppnå ved å tjene Gud og hans barn samtidig.

Gud har forberedt evige velsignelser utover din forestillingsevne. For å hjelpe deg å motta dem, ga han deg bud, hellige pakter, inspirerte profetiske råd, Den hellige ånds gave og handlefrihet. Dette er mer enn nok til å lede dere til jordisk glede og evige lykke. Utover det, ikke fortvil om dere tar noen avgjørelser som ikke er fullkomne. Det er slik dere lærer. Det er en del av reisen!

Nei, eventyr går aldri knirkefritt fra start til slutt. Livet deres vil inneholde oppturer og nedturer. Men hvis dere er trofaste mot Jesus Kristus, ser på hans sonoffer som en gave av kjærlighet, og omvendelse som måten å ta imot det på, kan du være trygg på en lykkelig slutt.

Du vil kanskje ikke se det før mye senere, men du vil se tilbake og vite at Herren aldri forlot deg, selv om han lot deg ta mange avgjørelser selv. Du vil se at prikkene henger sammen.

Hva håper jeg dere vil huske fra vår tid sammen i dag?

For det første: Vit at Guds svar på dine mest dyptgripende spørsmål kan ta litt tid, og at de kan komme på måter du ikke hadde forventet. Guds svar er av evig verdi. De er verdt ventetiden.

For det annet: Ikke bli overveldet når du går på disippelens vei. Bare gjør så godt du kan med de små tingene, så vil de store tingene falle på plass.

For det tredje: Ha litt tro. Tro at du er viktig for Gud, at han ser det du ikke kan se, og at han vil lede deg på riktig vei. Han elsker deg. Stol på ham.

For det fjerde: Ikke la negative stemmer få deg bort fra din trosreise. Husk at du ikke står til ansvar overfor kritikerne dine. Du står til ansvar overfor din Fader i himmelen. Hans verdinormer er det som teller.

For det femte: Søk Herrens veiledning, og når han sier: “Det spiller ingen rolle”, ta de beste avgjørelsene du kan, basert på sannhetene du kjenner. Så “vær trofast”.

Jeg etterlater dere min velsignelse i begynnelsen av dette nye året at hvis dere oppriktig streber etter å kjenne deres himmelske Fader, følger Jesus Kristus og overholder hans pakter, vil deres tro øke.

Deres selvtillit vil vokse når dere prøver å følge deres Frelser og hans læresetninger.

I Jesus Kristus, hans evangelium og hans kirke vil dere finne lykke, glede og fred! Og en dag vil han omfavne dere i guddommelig kjærlighet.

Med ubeskrivelig takknemlighet, vil dere forstå at Gud selv, i sin rike kjærlighet, nåde og medfølelse alltid var der og våket over dere, velsignet dere og forberedte et sted for dere.

Dette vitner jeg om, og jeg gir dere min velsignelse i Jesu Kristi navn. Amen.